Hvorfor er det da tilsynelatende greit å be ungdom om å ikke øve på hva de lærer på skolen?

Det hevdes at hjemmelekser i skolen øker sosiale forskjeller, og at det utsetter ungdommen for enda mer press.

Ut ifra dette skulle man tro at hjemmelekser var kilden til alt som var galt ved norsk skole.

Vil du svare på dette innlegget? Send leserbrev her!

Men det burde være klart at å fjerne leksene i skolen ikke vil være noen mirakelkur for slike komplekse problemer.

Hvem taper egentlig på å fjerne alle lekser? Selv uten lekser vil ressurssterke foreldre hjelpe barna sine med deres læring og forståelse, de andre barna står da tomhendte igjen uten noen hjelpemidler til å utvikle ferdigheter på egen hånd.

Studier viser at det viktigste vi kan gjøre for å minske de sosiale forskjellene i skolen er å sørge for en undervisning av høy kvalitet.

Løsningen er altså mer læring, ikke mindre.

Og hvis mer læring er målet, så kan man ikke fjerne hva som for noen er den eneste muligheten til å øve på fagstoffet.

Les også: En skoledag uten hjemmelekser

Les også: Rektor-uenighet: – Utenkelig med leksefri

Les også: Denne skolen har leksefri suksess

Det er ikke alle barn som har foreldre med utmerket fagkunnskap som kan repetere med dem på egen hånd.

For de fleste barn er oppgavene de har fått av læreren den eneste formen for øving og repetisjon de får.

En leksefri skole vil føre til mer læring for noen, og mindre for andre. Med andre ord vil en leksefri skole kun underbygge de sosiale forskjellene som allerede eksisterer.

Spørsmålet er ikke om man skal ha lekser eller ikke, men hvordan man skal gi gode lekser.

Les flere meninger og debattinnlegg her

Og de gode leksene kommer med de gode lærerne. Lærerne som gir lekser med en tydelig hensikt, hvor hovedfokuset er å repetere og terpe hva man allerede har lært, har elever som får et enormt læringsutbytte av leksene.

Det er klart at barn mister motivasjon til å gjøre lekser hvis formålet er uklart, og de må tilegne seg kunnskapen helt på egen hånd – spesielt hvis det ikke er noen hjemme som kan hjelpe dem.

Videre vil det å fjerne leksene ikke nødvendigvis eliminere et sykelig press om å gjøre det bra på skolen.

Man må undersøke de bakenforliggende årsakene til hvorfor en tilsynelatende dårlig karakter blir til tårer, og at lekser ikke representerer annet enn frustrasjon.

Når ungdommen blir utsatt for et press om å prestere på absolutt alle arenaer så må foreldre, og samfunnet for øvrig, komme med signaler om at man ikke trenger å være best i alt.

Og da burde det ikke være utdanningen som ryker først.

Kunsten å prioritere er noe av det viktigste man må lære seg som ung, og ved å ha lekser tvinges man til å prioritere egen utdanning.