Gode journalister i enhver generasjon har måttet utfordre disse. Unnlatelsessyndene i pressen hang historisk sett tett sammen med rådende moral, tabu og maktforhold i samfunnet for øvrig.

Oppgaven nå som før er å ane i et glimt hva som ligger der, og så gjøre noe med det: finne nye fakta, dokumentere og presentere godt.

Nylig deltok jeg i en paneldebatt på Litteraturhuset med tittelen «Hva skjer når ingen spør?» Der ble blant andre Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås og jeg som lokalavisredaktør utfordret av presseorganisasjonene til å reflektere rundt hvor mange og hvilke saker som risikerer å havne i blindsonen for journalistikk, når det blir færre ansatte i avishusene i Norge og Vesten for øvrig.

I debatten svarte jeg at det ikke finnes en redaktør i verden som ikke ønsker seg flere journalister. Men at jeg anså det fullt mulig å begå god journalistikk fra lokalsamfunnet med nær 40 ansatte i Budstikkas redaksjon i fortsettelsen også, gitt at vi lytter godt til innbyggerne, prioriterer hva vi skal være gode på og er flinke til å planlegge.

Diskusjonen om journalistikkens blindsoner har ikke helt sluppet taket i meg i ettertid. Da jeg startet som ung journalist på slutten av åttitallet og begynnelsen av nittitallet, måtte min generasjon utfordre en åpenbart underdekket tematikk i offentligheten den gang: drap på kvinner og barn.

Partnerdrap

Da jeg startet i pressen, ble slike drap gjemt bort i avisene i små og omtrentlige notiser, med titler som «familietragedie». Det var mange av dem.

Jeg var blant dem som den gang måtte utfordre det etablerte og våre eldre redaktører som sto tungt i denne tradisjonen: partnerdrap og drap på egne familiemedlemmer skulle dysses ned.

Selv ikke politiet i Norge førte statistikk eller kunne svare på hvor mange kvinner som ble drept av sine menn fra alle samfunnslag i Norge, til langt ut på 2000-tallet.

Ikke før vi journalister bestemte oss for å finne ut av det, og laget grundig undersøkende journalistikk på samfunnsproblemet. Sakene vant priser. Ga oppmerksomhet.

 

I dag råder dermed det alminnelige syn at drap på kvinner og barn også er drap som skal søkes forklart, pådømmes og omtales som de uhyrlige gjerninger det er.

Rettssikkerheten til ofrene og de etterlatte er ute av det helt tyste mørket, og kan jobbes med som samfunnsproblem av et opplyst omfang.

I dag er det redaktører som meg som behøver å utfordres av lesere og egne ansatte på hva avisen må anstrenge seg for å lage profesjonell journalistikk på.

På sett og vis har det jo aldri vært lettere å få et publikum for en meningsytring eller en påstand enn det er i dag. Men synsing og markedsføring er ikke det samme som ny kunnskap og grundig journalistisk presentasjon.

Selvsagt har vi i avishusene blindsoner i vår dekning også i dag – og det skal virkelig plage oss og drive oss videre, som fagfolk.

Lav takhøyde

Noen ganger er fakta vanskelig tilgjengelig. Journalister har ikke tilstrekkelig kunnskap på alle områder og behøver ofte veiledning og hjelp av andre fagfolk for i det hele tatt å bli oppmerksom på en blindsone i samfunnet.

Andre ganger fremstår det nær umulig å få kilder i tale, av ulike grunner. Det kan fortsatt oppleves svært belastende å stå frem med noe som er nytt, men sant.

Fritt Ord-direktør Åmås har skrevet om hvordan arbeidsplassene blir generelt mer hierarkisk styrt. Ytringsfriheten har lav takhøyde mange steder, også i offentlig sektor. Stygge meldinger i kommentarfelt får mange viktige stemmer til å avstå fra viktig samfunnsdebatt.

I 1970 passerte Budstikka 20.000 aviser i opplag. Ti år senere hadde avisen nær 30 journalister, men i tillegg et relativt stort antall teknisk personale for repro og trykk.

I 2015 hadde Budstikka også over 20.000 abonnenter, men godt over 40 redaksjonelle medarbeidere. Årsaken er at avisen nå også har digitale inntekter, og at teknikken for å utgi avis ikke lenger fordrer så mange årsverk.

I (de foreløpige) toppårene når det gjelder inntekter for avishus, på begynnelsen av 2000-tallet da Budstikka eksempelvis også drev tv-kanal, hadde Budstikka rundt 60 redaksjonelle medarbeidere.

LES OGSÅ: 15 ansatte må slutte i Budstikka

Men den gang var produksjonen slik at relativt mange årsverk jobbet med å tilrettelegge journalistenes arbeid for trykking eller sending, eksempelvis på deskene. I dag skriver journalistene rett inn i ferdige, tekniske malverk, og støttefunksjoner blir nær borte.

Hvor blind eller ikke blind en lokalavis er for deler av samfunnslivet der vi bor, henger sammen med to ting: Selvsagt hvor mange profesjonelle journalister som snakker med sine sambygdinger og leter etter viktige saker å fortelle. Men dernest hvor gode disse journalistene er til å forstå utfordringene i sin egen samtid, bore på de rette stedene og formidle profesjonelt.

19 kroner i timen

Denne lørdagen skal Budstikkas redaktør og en av journalistene foredra på den viktigste konferansen for undersøkende journalistikk i Norge, Skup, om den såkalte Ramunas-saken i Bærum.

Arbeidsvilkårene for de mange østeuropeiske unge mennene som bygger leilighetene vi skal bo i lokalt, viste seg jo i 2014 og 2015 å ha vært i en blindsone. Både for oppdragsgiverne, arbeidstilsyn, avis og dermed den alminnelige huskjøper. I betydningen underdekket. Oversett. Ikke pirket nærmere borti.

Ikke før Budstikkas redaksjon bestemte seg ved politiets henleggelse i 2014, tross påstander fra arbeidsgiver om at stygt skadede Ramunas (22) ikke ville snakke med journalister. Hvilket var uriktig.

Doble kontrakter og en reell lønn på 19 kroner timen for farlig arbeid med mangelfull opplæring var ikke til å tro.

LES MER:

Ramunas-saken henlagt: – Vi finner ikke bevis

Ramunas-saken returnert for mer etterforskning

Maktabi: – Ramunas-saken ble ikke liggende

Budstikka fant sannheten hjemme hos en alenemor i Litauen, i Ramunas’ barndomshjem og dit han skulle sende penger fra jobben i Bærum. Unggutten kom hjem delvis ufør.

Like sikker som jeg er på at vi fortsatt har blindsoner å avdekke i 2016, er jeg på at lokalavisen hadde blindsoner også da avishusene hadde mer penger.

Jeg skal ikke skjønnmale trangere tider. Avisutgivelse er også en forretning, og medieforetak må tjene penger for å kunne være uavhengig. Men utfordrende tider har den ene fordel at de skjerper oss. Gjør prioriteringer klarere.

Man kommer fortsatt langt med vilje til god journalistikk. Ta derfor gjerne kontakt hvis du kjenner til noe flere bør få kunnskap om.

Det må være et sunnhetstegn for norske aviser og en opplyst offentlighet at mange hundre journalister fra hele landet bruker av sin fritid en helg i april hvert år, for å bli bedre i faget sitt.

God helg, du også!