Hvorfor skal ikke klassisk skitrasé preppes til vinteren?

Hvor er det blitt av den kritiske journalistikken i Budstikka? Jeg leser følgende i Budstikka 26. november: «Det er noen områder som ikke vil bli preparert i vinter, etter ønsker fra grunneiere. Det gjelder Butterudbonn-Kalvemyrsputten og Burås-Rødmyr. Sistnevnte kan også påvirke preparering av strekningen videre fra Rødmyr til Sollihøgda, opplyser Skiforeningen.»

I Budstikka glimrer de nødvendige oppfølgingsspørsmålene med sitt fravær. Vi står jo overfor store begrensninger i utfoldelsesmuligheten på ski, og så skal Skiforeningen servilt rette seg etter «ønsker fra grunneiere»? Hva er dette for noe?

Levende kulturminner av høyeste rang står i fare: Vedlikehold av skitraseen fra Vestmarka over til Sollihøgda og inn i Krokskogen, av uvurderlig verdi for horder med skiløpere som årlig tar seg frem gjennom disse skogsområdene.

Selv har jeg hatt gleden av å gli på ski fra jordene ved Jansløkka til Sollihøgda og videre innover helt siden barndommen på 1960-tallet. Men nå er det altså slutt, hvorfor?

Det er jo en livsform med lange tradisjoner som her trues. For ikke å snakke om selveste Grenaderløpet fra Hakadal til Asker. Det er så sin sak at rennet har måttet avlyses på grunn av mildvær og lite snø enkelte vintre. Verre er det at Grenaderløpet må gi opp overfor «ønsker fra grunneiere».

Nå er tid for å mobilisere alle gode krefter i en kamp for å sikre både skiløypa og Grenaderløpet kommende vinter, i de beste tradisjoner etter den første grenaderen som gikk strekningen Hakadal-Lierskogen i 1716 for å varsle om Karl XIIs desperate angrepskrig på Norge.

Det må da være mulig å forene grunneierinteressen med skifolkets historiske tradisjoner?

På vegne av vanvittig mange.