Skip to main content
Hva mener du? Del dine meninger med Budstikkas lesere.
Send inn innlegg

Hvor er Saras hjem?

Sara Hasan (12) måtte forlate Norge som åtteåring, etter å ha bodd her siden hun ble født. – Barn har alltid måttet lide for foreldrenes gale avgjørelser. Også Sara og hennes bror Mustafa, skriver innsenderen.

Sara Hasan (12) måtte forlate Norge som åtteåring, etter å ha bodd her siden hun ble født. – Barn har alltid måttet lide for foreldrenes gale avgjørelser. Også Sara og hennes bror Mustafa, skriver innsenderen.

FOTO: PRIVAT

«Jeg er norsk. Hvorfor har jeg ikke et sted å kalle hjem?» Dette lurer Sara Hasan på, og det ble også overskriften på Budstikkas reportasje 10. april

Slike oppslag vekker følelser hos leserne, og det var selvsagt meningen. Budstikkas journalist burde rettet spørsmålet til Saras mor.

Barn har alltid måttet lide for foreldrenes gale avgjørelser. Også Sara og hennes bror Mustafa. Foreldre fra enkelte kulturer behandler barn på en måte normale norske foreldre aldri hadde gjort. Som å forlate sine mindreårige barn i ukevis. Saras mor gjorde det.

Sara ble født i Norge fordi hennes mor løy seg til opphold i Norge ved å si hun var statsløs palestiner. Selv om hun hadde gyldig jordansk pass som hun til og med dro til Jordans ambassade og fornyet under oppholdet i Norge. For det ble hun idømt 90 dagers fengsel hvorav 30 dager ubetinget.

Hun har også løyet seg til store beløp i diverse ytelser fra Nav vel vitende om at hun ikke hadde rett til opphold i Norge. Nav har anmeldt henne for dette, men saken kommer aldri opp i retten så lenge hun har forlatt Norge. Det er kanskje like greit, det ville ha kvalifisert til en vesentlig strengere straff enn 90 dager, og det koster å ha folk i fengsel.

Men hva vi skal gjøre med foreldre som lyver seg til opphold og tar med seg mindreårige barn? Som til og med føder et barn her? 

– Det er Stortinget som fastsetter reglene for utlendingsforvaltningen. De må følges, skriver Trond Ellingsen.

– Det er Stortinget som fastsetter reglene for utlendingsforvaltningen. De må følges, skriver Trond Ellingsen.

Foto: KARL BRAANAAS

Og som deretter utnytter den rettssikkerhetsgaranti som ligger i at Utlendingsdirektoratets avslag på en asylsøknad først kan klages inn til Utlendingsnemnda, og deretter kan det tas ut stevning for Oslo tingrett for å få Utlendingsnemndas vedtak kjent ugyldig. 

Og taper du i tingretten, kan du anke til lagmannsretten. Saras mor gjorde det. Derfor tok det tid før det forelå en rettskraftig dom. For et barn på åtte år kan dette i praksis ha tatt halve livet. Men hva er alternativet?

Vi kunne selvsagt ha sendt familien rett ut av landet uten noen klageadgang etter at Utlendingsdirektoratet hadde avslått asylsøknaden. Andre land gjør det. Men slik gjør vi ikke i Norge. 

Vi kan heller ikke sette oss i en situasjon der de som lyver seg til opphold, bruker alle midler for å trekke ut tiden i håp om at de til slutt blir belønnet med oppholdstillatelse på humanitært grunnlag.

I juni skal Utlendingsnemndas avslag på oppholdstillatelse for Mustafa på nytt behandles av Oslo tingrett for å få prøvd gyldigheten av vedtaket. Hvis tingretten heller ikke nå finner noe galt ved vedtaket, vil Mustafa høyst sannsynlig på nytt bli pålagt å erstatte Utlendingsnemndas saksomkostninger. 

Hva vil Askers ordfører Lene Conradi gjøre da? I desember i fjor forledet hun Askers formannskap til å bevilge 243.750 kroner til Mustafa for å dekke noe hun kalte gjeld arvet etter moren. Til tross for at dette var saksomkostninger Mustafa ble idømt i tingrett og lagmannsrett der han selv var part. 

Hvis Mustafa på nytt taper saken, kan Conradi ikke lenger skylde på moren.

Det er Stortinget som fastsetter reglene for utlendingsforvaltningen. De må følges. Det nytter ikke å si ja til de man synes mest synd på. Da er vi på ville veier.

Bidra med dine meninger, både på nett og i papir.
Skriv debattinnlegg
Les flere artikler

Budstikka bryr seg om personvern og er ansvarlig for dine data. Dataene blir brukt til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.