Skip to main content
Hva mener du? Del dine meninger med Budstikkas lesere.
Send inn innlegg

Hvem fortjener pleiepenger?

KREVER PLEIE: – Mange barn og ungdommer trenger hjelp ut over «vanlig» nivå. Hvor mange lidelser passer inn i definisjonen om kontinuerlig pleie? Fortjener ikke foreldre støtte i en slik situasjon? spør innsenderen.

Hvis barnet ditt blir sykt, vil du hjelpe det til å bli bedre?

Er det bra at foreldre får en rolle i behandlingen av syke barn hvis det er tilrådelig?

Og er det greit å være delvis borte fra jobben på grunn av dette?

Svaret er vel innlysende for de fleste av oss.

Selvfølgelig! Jeg gjør alt jeg kan, bare du blir bedre, tenker vi.

Og de fleste leger vil ønske å ha foreldrene med på laget.

Så da er det vel greit å bruke penger fra felleskassen vår – den høyt skattede folketrygden – til dette formålet?

Problemet er bare at det ikke er det. I alle fall ikke alltid.

For ett års tid siden begynte min da 14-årige datter å vise tegn på spiseforstyrrelse. Frykt og rådvillhet satte inn. Vi tok kontakt med helsevesenet, først fastlege og helsesøster som ganske raskt konkluderte med at datteren min måtte ha mer hjelp.

Rett etter nyttår ble hun henvist til BUP (barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk). Da var tilstanden nær livstruende grunnet raskt vekttap.

Øyeblikkelig innleggelse ble vurdert, men legene kom frem til at poliklinisk behandling i kombinasjon med veldig tett oppfølging fra oss foreldre var en bedre løsning.

Hva betyr det i praksis? Absolutt ingen fysisk aktivitet – barnet kjøres til og fra absolutt alt, inkludert skolen – og alle måltider tilberedes, serveres og overvåkes av foreldrene.

Det betyr at barnet kan være hjemme, heldigvis. Men det betyr også at man i tillegg til å være i en livskrise der man tar inn over seg at barnet i verste fall kan dø – en uutholdelig tanke – må forholde seg til en helt ny hverdag der behandlingsopplegget krever sitt.

Det tar ganske mye tid å lage all mat, å hente og bringe, å delta i behandlingstimene hos BUP, å overtale, trøste, kontrollere, bli sint, si unnskyld, trøste igjen og så videre.

Det er slitsomt, men vi – som de fleste andre i samme situasjon – gikk i vinter på med krum hals og gjorde det så gjerne, for hva er vel viktigere?

Bare du blir bedre, skal jeg gjøre alt.

Midt i alt dette hadde vi jobb, både mannen min og jeg.

Vi kunne sikkert sykemeldt oss disse første vonde ukene. Men vi gjorde ikke det.

For det første fordi begge våre arbeidsgivere viste stor forståelse, tilpasset arbeidsoppgavene til situasjonen vi sto i, og sa at vi inntil videre fikk ta så mye fri som vi trengte, uten noen avkorting i lønn.

For det andre fordi vi var to som kunne avlaste hverandre og få ting til å gå rundt.

Etter tre måneder – der jeg i begynnelsen ikke jobbet mer enn 60–70 prosent – følte både jeg og min arbeidsgiver at vi burde finne en mer permanent løsning på situasjonen.

Jeg valgte i første omgang å sykemelde meg 20 prosent, fordi jeg fikk råd om at det var dette de fleste andre gjorde i vår situasjon.

Diagnose? Tretthet. Og trett var jeg, og er det fortsatt. Men i bunn og grunn følte jeg at det ikke feilte meg noe.

Jeg er ikke syk – jeg har behov for fri fra jobben for å kunne hjelpe datteren min. Og for ikke å bli helt utslitt av å måtte ta igjen «fritimene» på kvelder og netter.

Og løsningen finnes – den heter pleiepenger og er regulert i folketrygdlovens paragraf 9-10: Du har krav på pleiepenger hvis barnet ditt «på grunn av sykdom […] har behov for kontinuerlig tilsyn og pleie, og [du] derfor må være borte fra arbeidet».

Bra, så hva er problemet da?

Jeg søkte etter hvert om graderte pleiepenger (20 prosent) for å kunne hente/bringe til skolen og for å spise lunsj, som legen anbefalte at vi foreldre spiste sammen med barnet.

Og for å kunne fortsette å arbeide de resterende 80 prosent i en jobb jeg er glad i og som har gitt sårt tiltrengt påfyll av energi i denne tunge tiden.

Stor var min overraskelse da jeg for kort tid siden mottok avslag på søknaden, med den begrunnelse at Nav har «kommet til» at behovet for tilsyn/pleie nå kun er situasjonsbestemt og sporadisk.

Det er kun hvis barnet har behov for kontinuerlig tilsyn at man har rett på pleiepenger.

Jeg har klaget på vedtaket, fordi jeg mener at det er legen og ikke Nav som skal vurdere og «komme til» hvorvidt tilsynsbehovet er sporadisk, situasjonsbestemt eller kontinuerlig.

Men mitt anliggende her er ikke å diskutere hvorvidt jeg er blitt offer for en saksbehandlingsfeil fra Nav – det er egentlig ikke interessant for andre enn meg selv.

Det jeg vil diskutere er selve regelverket for pleiepenger – det som avgjør hvem som fortjener disse pleiepengene, og hvem som ikke gjør det.

Hvorfor må behovet for tilsyn og pleie være kontinuerlig for å gi rett til pleiepenger?

Er min pleie mindre verdt, mindre effektiv, hvis den ytes morgen, ettermiddag/kveld og i lunsjpausen, og ikke 24 timer i døgnet?

Har jeg et mindre legitimt behov for fri fra jobb fordi jeg er litt og ikke helt fraværende?

I legeerklæringen står det at «Foresattes deltakelse i behandlingen og deres fysiske tilstedeværelse ved alle daglige måltider vurderes som meget viktig i behandling av spiseforstyrrelse».

Dette fremgår også av de nasjonale retningslinjene for spiseforstyrrelser.

Det offentlige Norge forteller meg altså på den ene siden at min deltagelse i behandlingen – med resulterende fravær fra jobb – er helt essensielt for at min datter skal bli bedre, og på den andre siden at mitt fravær fra jobb er såpass situasjonsbestemt og sporadisk at det ikke fortjener det offentliges støtte.

Der og da føles det som om jeg ber om betalt fri for å gå til frisøren eller spille tennis.

En bagatellisering av en veldig vanskelig situasjon, og ganske ydmykende.

Mange barn og ungdommer trenger hjelp av sine foreldre ut over vanlig nivå.

Men hvor mange lidelser og sykdomstilstander passer egentlig inn i definisjonen om kontinuerlig pleie og tilsyn?

Barn med sterke funksjonshemninger og langt fremskredne, livstruende sykdommer som kreft – definitivt ja.

Barn som har influensa, magesjau og beinbrudd – definitivt nei, det går over, og vi har andre støtteordninger for slike situasjoner.

Har man «kronisk syke eller funksjonshemmede barn» kan man dessuten ha rett til omsorgspenger (men kun 10 dager per år!), som er regulert av en annen paragraf i folketrygdloven (paragraf 9-6) – her er det imidlertid hovedsakelig fysiske lidelser og funksjonshemninger som kvalifiserer til støtte.

Så hva da med tilstander som faller utenfor alle disse definisjonene og forskriftene, men som rammer mange barn og unge og som vitterlig krever pleie fra foreldre? Spiseforstyrrelser, angst, depresjon, tvang?

Forhåpentligvis er ikke disse tilstandene kroniske (selv om de kan bli det, blant annet hvis foreldre ikke kan bidra på den måten retningslinjene anbefaler), og heldigvis er det ikke alltid slik at en spiseforstyrret eller depressiv tenåring trenger oppfølging 24 timer i døgnet.

Men barnet trenger pleie og støtte fra foreldrene, kanskje enda mer enn dem som lider av somatiske lidelser, der veien til rask legehjelp eller innleggelse ofte er kortere.

Fortjener ikke foreldre støtte fra fellesskapet, også økonomisk, i en slik situasjon?

Jeg har betalt skatt i alle år, ganske mye også. Og jeg har betalt den med glede.

Jeg setter vår velferdsstat veldig høyt, er stolt av den.

Nå er det jeg som trenger hjelp, men jeg har tilsynelatende ikke krav på det.

Dette oppleves som helt urimelig. Jeg tror mange er i samme båt.

Les flere artikler på Budstikka.no/debatt

Regelverket for pleie- og omsorgspenger har store hull i seg og er ikke tilpasset den økningen i psykiske lidelser blant ungdom som vi nå opplever. Regelverket må endres.

Bidra med dine meninger, både på nett og i papir.
Skriv debattinnlegg
Les flere artikler