Skip to main content
Hva mener du? Del dine meninger med Budstikkas lesere.
Send inn innlegg

Hva ville Churchill sagt?

– La oss håpe det er en sprøyte med håp om en bedre fremtid, skriver innsenderen.

– La oss håpe det er en sprøyte med håp om en bedre fremtid, skriver innsenderen.

Foto: TRINE JØDAL

Når er vi alle vaksinert her i Asker og Bærum? Når kan vi se enden på pandemien i bygda?

Den kan vi ikke se i dag selv om vi har begynt å vaksinere. For å si det med sir Winston Churchills ord:

This is not the end. It is not even the beginning of the end. But it is, perhaps, the end of the beginning.

Fra Bærum kommune har jeg nettopp fått melding om at vaksineringen begynner ute på Rud i begynnelsen av mars. Nesten samtidig fikk jeg telefon fra fastlegen om at jeg kunne komme dit onsdag 10. februar kl. 08.00 og bli vaksinert.

Alle med underliggende sykdommer skal slippe til først, har jeg lest og hørt. Det som er underliggende hos meg, er alderen. Så noe godt kan det komme ut av det også.

Men å møte frem kl. 08.00, da! Jeg prøvde å få en annen tid, men det var ikke mulig. Jeg sa jeg ikke var noen morgenhane, men det hjalp ikke. Det har sikkert noe med medisinen og kjølingen å gjøre. Kort holdbarhet skal du vite.

Nå gruer jeg meg til vekkeklokken. Men så gleder jeg meg til å møte de unge søte damene på laboratoriet. De er så hyggelige. De frisker alltid opp dagen.

Noe blod må jeg ofte ofre på slike møter, men hva er vel det mot den fine stemningen som så sitter i kroppen hele dagen?

Nå er det bare å vente. Når jeg er ferdig vaksinert, så kan jeg trygt invitere noen hjem for å vise den fine frimerkesamlingen jeg har. Så la oss håpe det er en sprøyte med håp om en bedre fremtid.

Onsdag 10. februar: Da er min første dose satt. Det ble et historisk øyeblikk. Jeg fikk ikke helt med meg hvilket merke jeg fikk. Var ikke helt våken. Var litt i tåka. Men det skulle være et bra merke, ble det sagt.

Nå er det bare å vente i tre uker til neste dose. Da er det bare å sette vekkeklokken igjen på kl. 07.00.

I natt regner jeg med noe verk i armen. Det er ofte slik. Da blir det i venstre arm. Bruker den noe mindre enn min høyre. Muligens blir jeg også litt ekstra heit. Det er greit nå som det ellers er så kaldt.

Nå går jeg lysere tider i møte. Jeg føler liksom at jeg kan sette en fot utenfor døren uten frykt. Når så den andre kan følge etter om noen uker, så er det jo bare å juble høyt.

Så kan jeg begynne å bli sosial igjen. Håndhilse på folk jeg kjenner og snakke med noen jeg aldri har sett før. For et liv det skal bli.

I en slik krise verden opplever i dag, så tenker jeg på at det er ofte i store kriser at store taler blir skrevet og fremført. For mitt indre øye kan jeg se og inne i pannebrasken et sted høre Martin Luther King jr. holde sin berømte tale «I have a dream» – til en enorm folkemasse i 1963.

Likeledes da John F. Kennedy holdt sin tale i Berlin i 1963 og hvor han avsluttet sin tale med: «Ich bin ein Berliner.»

Og så tenker jeg på hva sir Winston Churchill ville ha sagt i dag om han hadde levd nå midt i koronatiden. Kanskje ville det ha vært noe som han hadde vært inne på før. Jeg kan fortsatt høre hans radiostemme et sted der inne.

«We shall fight on the beaches

We shall fight on the landing grounds

We shall fight on the fields and in the streets.

We shall fight in the hills and

We shall never surrender. »

Bidra med dine meninger, både på nett og i papir.
Skriv debattinnlegg
Les flere artikler

Budstikka bryr seg om personvern og er ansvarlig for dine data. Dataene blir brukt til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.