Skip to main content
Hva mener du? Del dine meninger med Budstikkas lesere.
Send inn innlegg

Hva med litt varme og forståelse?

– Hva med dedikerte medmennesker? spør innsenderen.

ILLUSTRASJONSFOTO: TRINE JØDAL

I mars i år var jeg innlagt på en korttidsavdeling på et sykehjem i Bærum. I løpet av den uken jeg var der stiftet jeg kortvarig bekjentskap med pleiere/helsefagarbeidere (alle med utdannelse innen faget?) fra 15 forskjellige nasjoner.

En dag hørte jeg fortvilet rop om hjelp fra naborommet. Etter noen rop hørte jeg en noe morsk stemme som spurte hva det var. Jeg gjenkjente stemmen til pleieren fra Ghana.

«Jeg må ha hjelp til å komme meg hjem til Norge», hørte jeg en redd stemme sa.

Mannen svarte kontant at hun var i Norge og gikk igjen.

Per dato bor jeg i en kommunal omsorgsbolig. Jeg kan ikke lenger snakke, har lite bevegelighet og er avhengig av bistand til det meste.

Ingen i teamet rundt meg er norske. Språkkunnskapen og forståelsen er varierende. Vi har ingen felles kulturelle treffpunkt, noe som gjør en kommunikasjon ekstra krevende og energitappende.

Jeg er ikke gammel og forvirret som damen på sykehuset. Men jeg er utrygg, syk, sliten og lei meg. «Var det noe mer?» sier de og går igjen.

Ja, det var faktisk det. Hva med litt varme og forståelse? Hva med dedikerte medmennesker? Her går alt på kommunale vedtak.

Slik er det i en av landets rikeste kommuner.

Bidra med dine meninger, både på nett og i papir.
Skriv debattinnlegg
Les flere artikler

Budstikka bryr seg om personvern og er ansvarlig for dine data. Dataene blir brukt til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.