Skip to main content
Hva mener du? Del dine meninger med Budstikkas lesere.
Send inn innlegg

Hjerte(!)lig takk til dere alle sammen

Leif Christian Jensen er dypt takknemlig for den hjelpen han fikk av forbipasserende på stien på Rykkinn da han hjertet sviktet.

FOTO: EVA GROVEN

Denne teksten er først og fremst en hyllest fra en overlevende, til modige og handlekraftige sambygdinger, og til et fantastisk lokalsykehus som fortjener all den ros det kan få. Min historie starter på dramatisk vis – i et postkortaktig januarvær, søndag 19. januar. 

Jeg, en 43 år gammel mann med kone og to barn, og hodet fullt av nyttårsforsetter, som regelrett stupte med et livstruende illebefinnende på joggetur i nærmiljøet på Bærums Verk/Rykkinn.

Spoiler alert! Akutt ventrikkelflimmer med påfølgende hjertesvikt. Det sto om minutter. Det hele endte heldigvis bra etter to uker på sykehus, som kulminerte i et avansert inngrep på Rikshospitalet. 

Men denne historien dreier seg hverken om meg, eller en av Europas største hjerteavdelinger, i Oslo. Den dreier seg om Bærums-folk på tur, og verdens beste lokalsykehus, i Bærum. Jeg føler meg ekstremt heldig og i dyp takknemlighet overfor mine medmennesker, som så meg som nettopp et medmenneske i den ytterste nød, og en takknemlighet overfor menneskene som bokstavelig talt jobber for livet, i et finstemt system på Bærum sykehus.

Kombinasjonen av handlekraftige mennesker på søndagstur, verdens raskeste ambulansetjeneste, og akuttmottaket på Bærum sykehus, laget den «perfekte stormen» som gjorde at jeg overlevde. Takket være dere, har jeg livet; barna mine har en pappa; og kona mi har fortsatt en mann.

Takk og lov for turgåerne på en søndag. Dere er fremmede, som umiddelbart koblet seg på meg og forsto alvoret. Takk for at dere handlet. Takk for at dere ikke ble rammet av berøringsangst eller gruppetenkning, når det lå en helt hjelpeløs jogger og kavet bak tennishallen på Rykkinn – fullstendig avhengig av dere, helt ute av stand til å hjelpe seg selv, utover å klamre seg til livet. 

Bare følelsen av at noen gjorde noe; pratet kontinuerlig til meg, selv om jeg ikke klarte å svare; åpnet jakken min; lukket jakken min; kjente på meg; strøk meg på ryggen; tok hånden min; og beroliget meg, selv om jeg kjente på kroppen at dette går til helvete. Alt dette til sammen ble mitt ankerfeste til livet, mens vi alle ventet på verdens beste helsevesen.

Takk og lov for at dere ambulansefolk kom på noen minutter, og at dere kjørte som griser, med fulle sirener. Forskjellen på liv og død: 5,9 kilometer på to hjul i svingene til et lokalsykehus.

Takk for at Bærum har et akuttmottak i norgestoppen. At vi har et sykehus hvor det står ti personer i døra på en søndag ettermiddag og tar oss imot. Det norske helsevesenets «spisseste ende», og myke, trygge favn i praksis. Menneskene som står klare 24 timer i døgnet, 365 dager i året for å redde oss andre når vi har fri, og på vårt skjeve vis skal overholde champagnerusens nyttårsforsetter, ved å dra på joggetur i den lave, gnistrende januarsola.

Takk og lov for at jeg fikk opplevde det livreddende systemet vårt i praksis. Takket være dere, er jeg er her i dag for å kunne skryte av dere alle sammen.

Takk og lov også for den «spisseste enden» av norsk dugnadsånd. Den inneholdt empati og handlekraft da det gjaldt som mest. Dette til sammen er det usynlige limet og nettverket som binder oss sammen når krisen er et faktum. Jeg er et levende bevis på, og et sannhetsvitne til at jeg, og alle mine kjære sambygdinger kan kjenne på en trygghet, og en slags tilhørighet – ikke bare til hverandre – men også til systemet vårt, som er altfor lett å kritisere, og merkelig nok, virker så vanskelig å skryte av. Denne teksten er mitt ydmyke bidrag til å skryte av dere alle sammen. Ta det til dere. Det kommer fra hjertet (!) Sees på turstien!

Bidra med dine meninger, både på nett og i papir.
Skriv debattinnlegg
Les flere artikler

Budstikka bryr seg om personvern og er ansvarlig for dine data. Dataene blir brukt til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.