Skip to main content
Hva mener du? Del dine meninger med Budstikkas lesere.
Send inn innlegg

Hennes historie forteller hvor viktig det er å minnes 10. august

I dag er det ett år siden Ellen Ihle-Hansen mistet datterenJohanne. I et intervju med Budstikka fortalte hun om hvordan hun opplevde drapet og terrorangrepet på Skui, som stesønnen sto bak.
I dag er det ett år siden Ellen Ihle-Hansen mistet datterenJohanne. I et intervju med Budstikka fortalte hun om hvordan hun opplevde drapet og terrorangrepet på Skui, som stesønnen sto bak.
Foto: JOAKIM S. ENGER

«Hun følte hun mistet han, slik vi alle mistet ham, da han mistet seg selv.»

Nøyaktig ett år er gått siden Johanne Zhangjia Ihle-Hansen (17) fra Eiksmarka ble frarøvet livet hjemme i sin egen seng og al-Noor-moskeen på Skui kort tid etter ble utsatt for et terrorangrep. Bak begge handlingene sto Johannes 21 år gamle stebror.

Setningen innledningsvis tilhører Johannes mor, Ellen Ihle-Hansen. Den var ett av de sterkeste øyeblikkene i rettssaken, der Philip Manshaus ble idømt tidenes strengeste straff: 21 års forvaring med en minstetid på 14 år. Setningen rommer Johannes fortvilelse over en stebror som blir gradvis mer høyreekstrem og rasistisk. Men den rommer også en omsorg for gjerningspersonen. Han var ikke alltid den personen han utviklet seg til å bli.

Fredag ga Ellen Ihle-Hansen sitt første — og hittil eneste — intervju om hvordan hun har opplevd tiden før og etter de grufulle hendelsene 10. august i fjor. Til Budstikka snakker om hun om sorgen, sinnet, familielivet og forholdet til gjerningspersonen som hun var oppriktig glad i. Hun deler sine usedvanlig dyrekjøpte erfaringer av hva som kan skje, når et ungt familiemedlem går gjennom en radikaliseringsprosess — og vurderingene hun gjorde om å sende bekymringsmelding til PST. 

Slik må 10. august både minne oss på faresignalene rundt radikalisering og at det i demokratisk samfunn skal være trygghet for alle

Philip Manshaus var ingen selvstendig ideolog. Rettsforklaringen og de notisblokkene som ble funnet på rommet hans var mest resirkulering av andres høyreekstreme tanker, hentet fra internett. Men ideene hadde en så sterk appell at han følte seg forpliktet til å handle på fatalt vis.

På ettårsdagen er dette en av de viktigste lærdommene; at vi ikke kan lett på dette tankegodset og den innvirkningen det kan ha. I forkant av denne muslimske høytiden advarte PST nettopp mot faren for ny høyreekstrem vold. Politiet i Sandvika forteller også om flere tips om høyreekstremisme — og at de er mer reelle og konkrete enn tidligere. Det kan ikke ignoreres.

Manshaus vil for ettertiden fremstå som en mislykket terrorist. Det gjør han takket være motet til Muhammad Rafiq og Mohammad Iqbal. I dag hedres de med medaljen for edel dåd i henholdsvis gull og sølv. En slik heder er høyst fortjent.

På ettårsdagen er det også helt nødvendig igjen å trekke frem den rollen al-Noor-moskeen har spilt etter et terrorangrep som både har skapt frykt hos deres medlemmer og traumatisert enkeltpersoner. De har bokstavelig talt stått side om side med foreldrene til både Johanne og gjerningspersonen med et budskap om at den eneste veien fremover er forsoning.

Slik må 10. august både minne oss på faresignalene rundt radikalisering og at det i et demokratisk samfunn skal være trygghet for alle.

Bidra med dine meninger, både på nett og i papir.
Skriv debattinnlegg
Les flere artikler

Budstikka bryr seg om personvern og er ansvarlig for dine data. Dataene blir brukt til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.