«I sum opplever de ansatte at man ikke får drevet noen pedagogisk og planmessig virksomhet, men at skolen har blitt mer som en oppbevaringsplass.»

Les også: Haug spesialskole får åtte nye stillinger og gjelden slettes: Krise ble til glede

Les også: Skolekrise skal løses: Styrker Haug med åtte nye stillinger

Les også: Skal rydde opp på spesialskolen på Haug

Bjørn er ni år og har autisme. Han går i fjerde klasse på Haug skole og kan ikke overlates til seg selv. Aldri.

Hver morgen sender jeg han til en skolehverdag som har blitt fullstendig uforutsigbar.

Jeg vet ikke hva eller hvem som møter han på skolen. Skolen mangler ressurser og personale. Sykefraværet og gjennomtrekk av personale er skyhøy.

Når jeg spør sønnen min hvem som ikke var på skolen, ramser han opp personalet i klassen én etter én. Han forsøker å fortelle meg hver dag hvor mye han savner lærerne og assistentene på Haug skole, men han har ikke nok ord for å kunne si ifra.

Litt tilspisset sagt har han heller ingen som kan lære han ordene, fordi de enten er sykmeldt, har sluttet eller måtte slutte siden skolen manglet ressurser for videre ansettelse.

Siste setning er ingen overdrivelse, men et sammendrag av fire års skolegang på Haug skole. Til tross for en gjennomsnittlig klassestørrelse på 4–6 elever hadde Bjørn 17 forskjellige medelever siden han begynte på Haug.

Det tok mindre enn et halvt år, så ble den første klassen han gikk i nedlagt siden halvparten av lærerne og assistentene enten sluttet eller ble sykmeldt.

Heretter kom han i klasse der samtlige medelever manglet språk. Bjørn hadde ingen å snakke med.

Hver vår forandrer skolen klassesammensetning, og flesteparten av elever og ansatte skiftes ut. Tenk over hva det betyr for en niåring med tung autismediagnose hvor stabilitet, forutsigbarhet og trygge rammer er en forutsetning for enhver form for læring.

På tomannshånd overfor oss beskrev ansatte denne prosessen på følgende måte: «Hver vår henger det mørke skyer over Haug».

Er det rart at folk blir syke når de beskriver arbeidshverdagen slik, preget av uforutsigbarhet og mangel på trygghet?

«De ansatte opplever daglig at de er for få til å ta seg av elevene på en tilfredsstillende og sikker måte.» skriver hovedverneombudet i sin rapport.

Denne våren fikk Haug flere pålegg av Arbeidstilsynet, og allerede rett etter skolestart varslet vernetjenesten stenging av SFO-delen. Situasjonen har blitt uholdbar.

Rektor kunne visst ikke lenger stå inne for det og har sagt opp sin stilling. «Både vernetjenestens og de tillitsvalgtes representanter er tydelige på at dette i all hovedsak dreier seg om ressurser og om at man pr. i dag er underbemannet.» skriver hovedverneombudet.

Jeg har mange eksempler på hva dette betyr i praksis. Som forrige fredag da jeg leverte Bjørn på skolen og måtte oppdage at én assistent var alene med fem elever i en klasse der elevene jevnt over trenger en-til-en-oppfølging.

Skolen varsler oss aldri om slikt. Jeg har sluttet å stole på skoleledelsen. Dessverre.

Hver morgen sender jeg sønnen min til en kaotisk skolehverdag som er preget av mangel og uforutsigbarhet. Jeg ser hvor lei og urolig han har blitt.

Jeg er fortvilet og sint. Ikke på de ansatte, som gir sitt beste hver eneste dag. Som er tvunget til å være lojale mot en skoleledelse som svikter dem.

Situasjonen har nå blitt så uholdbar og ropene om hjelp fra ansatte og foreldre så høylytte at rådmannen måtte ta grep. Det er bevilget åtte stillinger ut skoleåret, og skolen slipper å kutte i budsjettet for å spare inn 1,8 millioner kroner slik den var pålagt.

Muligens hindrer dette at tilstandene blir enda verre. Langt mer trengs for at den blir bedre igjen. Først og fremst stabilitet, forutsigbarhet, trygge rammer og tilstrekkelig ressurser for å ansette personale i et langsiktig perspektiv.

Min største bekymring er hvor raskt kommunen tør å gjenoppta kuttene, hvor fort de åtte stillinger inndras igjen og når de siste trofaste i personalet mister motet og sier opp også.

Les flere artikler på Budstikka.no/debatt

Hadde du godtatt en slik skolehverdag for ditt eget barn? Hadde du godtatt slike arbeidsvilkår i din egen jobb?