Skip to main content
Hva mener du? Del dine meninger med Budstikkas lesere.
Send inn innlegg

En pioner for en forsømt omsorg

– Hun vil for alltid bli stående som den fremste pionéren for oppstarten av det som frem til etter 2. verdenskrig het åndssvakeomsorgen, skriver innsenderen om Emma Hjorth (1858-1921).

– Hun vil for alltid bli stående som den fremste pionéren for oppstarten av det som frem til etter 2. verdenskrig het åndssvakeomsorgen, skriver innsenderen om Emma Hjorth (1858-1921).

Hundre år etter at ildsjelen Emma Hjorth døde er det grunn til å dvele ved den norske omsorgen for utviklingshemmede og hvorfor den fikk en så trang fødsel. Det var i Asker og Bærum det startet.

2. juli var det 100 år siden Emma Hjorth (1858-1921), født Lippestad, døde. Hun vil for alltid bli stående som den fremste pionéren for oppstarten av det som frem til etter 2. verdenskrig het åndssvakeomsorgen.

Dette var et statlig ansvar frem til det ble overført til fylkene og omdøpt til Helsevernet for psykisk utviklingshemmede (HVPU) i 1970. Tidlig på 1990-tallet fulgte de store institusjonenes oppløsning gjennom HVPU-reformen som overførte omsorgsansvaret til kommunene.

Fra en utstilling om Emma Hjorths Hjem for noen år siden.

Fra en utstilling om Emma Hjorths Hjem for noen år siden.

FOTO: GRY CAT. WOLD

Men det var Emma Hjorths private pleiehjem som skulle bli den første statlige institusjon på dette feltet. Ved sin iherdige innsats gjennom flere tiår lyktes det henne å samle inn penger for å etablere Fru Hjorths Pleie- og Arbeidshjem i 1898, for ettertiden kjent som Emma Hjorths Hjem. Det skjedde dels mot myndighetenes vilje.

Emma Lippestad var barn nummer seks i en familie på syv søsken hvor seks av dem arbeidet for de utviklingshemmedes opplæring. 

Det var særlig storebroren Johan Anton Lippestad som viste vei ved å starte Eftermiddagsskole for abnorme børn i 1874, for fire år senere å etablere Thorshaug institutt for åndssvake piker på Torshov. 

Her begynte hans søster Emma som lærer i 1879 etter å ha tatt lærerinneprøven før lærerseminarene var åpnet for kvinner. 

Et knippe av de kvinnelige beboerne på Emma Hjorth i en tid da alle måtte bruke uniform.

Et knippe av de kvinnelige beboerne på Emma Hjorth i en tid da alle måtte bruke uniform. 

FOTO: EMMA HJORTHS MUSEUM

Målbevisst og ærgjerrig må hun ha vært, for hun definerte tidlig sin oppgave i livet; å skape et tilbud for de såkalte «ikke dannelsesdyktige åndssvake». 

Disse falt helt utenfor alle offentlige tiltak etter at den nye Abnormskoleloven var vedtatt i 1881. Den var progressiv for sin tid. Få land ga på denne måten et tilbud til de utviklingshemmede som kunne ta imot en form for skoleundervisning. Men de som ikke kunne «ta imot dannelse», var totalt neglisjert. 

Emma Hjorth startet dermed på en systematisk «etterutdannelsesreise» som bragte henne til Danmark, Tyskland, Italia og USA for å studere den tids moderne løsninger innen denne omsorgssektoren.

25 år gammel dro hun uten reisefølge, men med stipend fra Kirkedepartementet, på et ett år langt opphold til USA. Hun seilte til Philadelphia og tok opphold på berømte Pennsylvania Training School for Idiotic and Feeble-Minded Children, bygd allerede i 1852. 

En overfylt avdeling for funksjonshemmede og psykisk utviklingshemmede, fra 1947.

En overfylt avdeling for funksjonshemmede og psykisk utviklingshemmede, fra 1947.

Dette var den type «kombinerte anstalter» med mange tusen pasienter som kom til å danne mønster for europeiske lands statlige omsorg langt inn i neste århundre. 

Siden møtte hun den danske foregangsmann Chr. Keller som satte i gang bygging av de store sentralinstitusjoner i Danmark, De Kellerske Anstalter, som skulle øve en særdeles sterk innflytelse på norsk planlegging for en stor statlig omsorg. 

Aking og utelek utenfor institusjonen i 1915.

Aking og utelek utenfor institusjonen i 1915.

Men denne utviklingen lot vente på seg, i tiår etter tiår, og ble først satt ut i livet etter siste krig. Dette er ett av de store paradokser innen denne omsorgen, et paradoks som har sine røtter tilbake til Emma Hjorths tid.

De gigantiske sentralinstitusjonene som kom på moten i siste del av 1800-tallet, i USA så vel som i Danmark, var ansporet av rasehygienisk tankegang der kontroll og internering som et beskyttelsestiltak mot storsamfunnet sto helt sentralt. 

Fra en 17.-mai-feiring, ukjent årstall.

Fra en 17.-mai-feiring, ukjent årstall.

Emma Hjorth synes ikke først og fremst å ha vært drevet av en slik ideologi, men var snarere opptatt av å gi et tilbud til de mange familier som var i en fortvilet situasjon med et barn uten skoletilbud. 

Det var da heller ikke mye storslagent over det første hjemmet hun ved hjelp av private midler startet i Asker i 1898. Klientellet vokste til 34 da hun måtte finne et større sted og kjøpte gården Tokerud ved Sandvika med inn- og utmark og en rekke bygninger som kunne tas i bruk som pleie- og arbeidshjem.

I 1915 var antall beboere nådd opp i 100. Dette var bare en brøkdel av det som var det viktigste tilbudet innen feltet, nemlig privatpleie med statlig støtte, en slags forlengelse av det gamle legdsystemet som først ble opphevet ved Fattigloven av 1900. 

Så sent som i 1920 viser folketellingen at av de 6.500 som benevnes åndssvake, var 2.500 i privat omsorg med offentlig støtte. Så behovet for pleiehjem var skrikende på det tidspunkt Emma Hjorth døde.

Det var et voldsomt økonomisk løft som lå bak investeringene Emma Hjorth foretok på det nyinnkjøpte Tokerud-hjemmet. Jeg tror en skal lete lenge og vel etter i vår historie etter noen som la ned en større og mer uegennyttig innsats enn hva hun gjorde. 

Hennes oppfinnsomhet var grenseløs for å samle inn penger, og selvsagt spilte hun på de bedrestilte klassers veldedige sinnelag. 

I 1905 fikk hun tillatelse til å sette opp en tribune foran Norges Bank under den nye kongefamiliens ankomst til Kristiania, noe som innbragte 2.000 kroner i billettinntekter. 

Hun møtte velvilje hos de kongelige og fikk opprettet et legat som bar dronning Mauds navn. Dette skulle bidra til friplasser for folk med dårlig råd på pleiehjemmet.

Emma Hjorth var i det hele tatt om seg og tok kontakt med datidens kjendiser Edvard Grieg og Bjørnstjerne Bjørnson. Grieg bidro med en konsert året før han døde. Bjørnson ble tilskrevet i Roma om å støtte hennes sak, noe han i sitt fravær ikke gjorde. Men han besvarte brevet til «en storhjertet, energisk kvinne! Det formelig lyner vilje og tro i Deres brev.»

Tross den suksess hun oppnådde med sin veldedighet, møtte Emma Hjorth en storm av kritikk med utgangspunkt i avsløringer av forholdene på Tokerudhjemmet i årene før 1. verdenskrig.

Dette lot ikke Social-Demokraten (forløperen til Arbeiderbladet/Dagsavisen) gå upåtalt hen. En skrekkelig episode der en pasient var blitt helt kokende vann over i badet, slapp løs de verste anklager. 

Det gjaldt ikke minst den unge forfatter Johan Falkberget som dirret av harme og slo fast at «her går utbytninger og pinsler vildt i svang, nu som i middelalderen.» Han krevde en slutt på slike «torturanstalter for fattigfolk». 

Flere uheldige episoder bidro til en stemning blant sosialdemokratiske aviser og stortingsfolk mot «den fede veldedighet», og for et økende krav om statlig overtagelse. 

Men det store paradoks var at etter at staten omsider overtok ansvaret for Emma Hjorths private hjem i 1915, så viste det offentlige en nærmest total mangel på evne til å løfte omsorgen opp på et nytt nivå. 

Det skulle gå mer enn 30 år fra Emma Hjorths død til den norske stat fikk orden på sitt regnskap og satte i gang en storstilt bygging av sentralinstitusjoner over hele landet i 1952. 

Så i ettertid fremstår Emma Hjorths innsats for de utviklingshemmedes livsvilkår som formidabel i en tid da Norge var helt ute av takt med de internasjonale tendenser på området.

Bidra med dine meninger, både på nett og i papir.
Skriv debattinnlegg
Les flere artikler

Budstikka bryr seg om personvern og er ansvarlig for dine data. Dataene blir brukt til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.