Kjære pårørende, her kommer en bønn til deg

LITE PENGER: Det blir i dag fordelt så lite ressurser til sykehjemspasienter, vi pleiere har kun tid til å yte grunnleggende omsorg – vi har hverken tid eller ender til mer, påpeker artikkelforfatteren.illustrasjonsfoto: TRINE JØDAL

LITE PENGER: Det blir i dag fordelt så lite ressurser til sykehjemspasienter, vi pleiere har kun tid til å yte grunnleggende omsorg – vi har hverken tid eller ender til mer, påpeker artikkelforfatteren.illustrasjonsfoto: TRINE JØDAL

Av

Jeg jobber på en skjermet demensavdeling og har så lyst til å fortelle deg litt om hverdagen min, slik jeg opplever den.

DEL

Jeg jobber på en skjermet demensavdeling, og har lyst til å fortelle deg litt om hverdagen min, slik jeg opplever den. Så kan du kanskje forstå at det jeg kun har tid til er dekke de grunnleggende behov din kjære har.

Først og fremst, jeg elsker jobben min, og gjør så godt jeg kan for at din nærmeste skal få en verdig alderdom. Men noe må gjøres med underbemanningen.

Det som møter meg på avdelingen, er litt av et syn. Pasienter vandrer hvileløst rundt, en er sulten, en må på do, og en vil hjem. Den dårlige samvittigheten kommer allerede snikende. Jeg klarer ikke hjelpe alle på en gang.

Før frokost har jeg fire-fem pasienter som skal stelles, med alt det innebærer – vask/dusj, pusse tenner, skifte på sengen også videre, helst så kjapt som mulig. Det gjelder å skynde seg langsomt, så beboeren ikke blir stresset.

Frokost blir ikke servert før 9.45-10, mange er sultne og da har man nok en gang dårlig samvittighet. Under frokosten er det flere som trenger hjelp til å spise og samtidig skal alle ha medisiner. Et lite prosjekt i seg selv – mange nekter, spytter de ut, eller gjemmer de.

Da frokost er spist, setter jeg meg ned for en liten prat eller tenker og gå en tur. Men, da hører jeg en pasient faller, han har ikke skadet seg, denne gangen. Det skjer og daglig at pasienter slåss seg imellom, fortvilelse over å være innesperret fører dessverre til aggressivitet.

Det er ikke uvanlig at ansatte går hjem med blåmerker og slagskader, men det som virkelig tærer på er når vi ikke klarer å avverge vold mellom beboere. Man sitter igjen med en vond klump i magen, dette burde jeg jo ha avverget.

Så er det lunsjtid, jeg lager lunsj samtidig som jeg skal ha kontroll på hva alle beboerne gjør, dette er i for seg en umulig oppgave. I bakhodet husker jeg at mange pårørende ikke vil at vi skal bake, det er jo usunt. Dette er bare trist – for mange eldre er smaken og lukten av mat en av de siste gledene de har igjen i hverdagen.

Etter lunsj og ny runde med å få pasientene til å sette seg, mating, medisiner og rydde opp er klokken rundt 13.15. Nå er det mange som skal hvile litt eller ta en tur på toalettet. Resten av dagen går til å rydde, dokumentere og rapportere til kveldsvakt.

Jeg går hjem med dårlig samvittighet nok en gang, ikke ble det tid til noen aktiviteter. Mange pårørende tar daglig med sine nærmeste ut, men flere må bli flinkere, vi har rett og slett ikke tid.

I Stortingets fremdriftsplan fra 2011 «for å sikre en valgfri og verdig eldreomsorg » sies det så fint at sykehjemmene ikke skal være et oppbevaringssted for eldre, men et hjem hvor beboerne behandles med verdighet der de kan leve sitt liv videre i størst mulig grad som før. De må selv kunne bestemme når de skal stå opp, spise og legge seg.

Vel, dette skjer ikke i virkeligheten. Vi har en lang vei å gå.

Nå, kjære pårørende – kommer en bønn til deg. Du er den eneste som har muligheten til å gjøre noe med underbemanningen, og da mener jeg ikke å klage til oss eller sykehjemmet.

Vi får ikke gjort noe. Å skrive utallige avvik hjelper ingenting. Du må ta det videre opp i systemet. Det blir i dag fordelt så lite ressurser til sykehjemspasienter, vi pleiere har kun tid til å yte grunnleggende omsorg – vi har hverken tid eller hender til mer.

Dessverre

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags