Skip to main content
Hva mener du? Del dine meninger med Budstikkas lesere.
Send inn innlegg

«Det er ikke vårt ansvar!»

BEHOV: – Det handler om informasjon om hvem som er ansvarlig for å rekvirere slik transport. Det handler om mangel på enkle rutiner, skriver innsenderen.

Men hvem har da ansvaret? Se, det kan diskuteres!

Det handler om pasienttransport. Om mulighet til forsvarlig transport av hjemmeboende funksjonshemmede mennesker mellom hjemmet og midlertidige omsorgsopphold.

Les også: Synnøv er innesperret i egen bolig og har blitt en kasteball for systemet

Les også: Transport for funksjonshemmede

Det handler om informasjon om hvem som er ansvarlig for å rekvirere slik transport. Det handler om mangel på enkle rutiner. Om pårørendes kanossagang gjennom et komplisert byråkrati.

Vår lille familie er så heldige å tilhøre en kommune med et utmerket tilbud til eldre og pleietrengende.

Mannen i familien får særdeles god hjelp til daglig pleie for sin funksjonshemning.

Jeg er full av takknemlighet og beundring for hjemmesykepleierne i vårt distrikt.

De er profesjonelle og i besittelse av englers tålmodighet. De er vennlige og har som oftest også tid til å slå av en prat med meg om løst og fast og om mine utfordringer som omsorgsperson.

Dette tilbudet fungerer perfekt.

Vi er også tildelt rullerende avlastningsopphold med trygge og hyggelige omgivelser og omsorgsfulle ansatte. En oppmuntrende avveksling for den pleietrengende og nødvendig avlastning for pårørende.

Dette tilbudet ville også fungert utmerket dersom det ikke manglet en vesentlig tilleggsfaktor, enkle rutiner for transport til og fra hjemmet.

Takket være velvillighet fra fastlegekontoret har vi to ganger fått hjelp til å rekvirere pasientdrosje fra hjemmet til avlastningsstedet.

Drosje kom til avtalt tid, og sjåføren hjalp min sterkt bevegelseshemmede mann ut av huset og inn og ut av taxien, en lettelse og avlastning en ikke kan forvente fra en vanlig drosjesjåfør.

Men dessverre viser det seg at fastlegen ikke har rekvireringsrett til pasienttransport til vårt aktuelle avlastningssted. Vi må finne andre muligheter.

Pårørende har ikke rekvisisjonsrett, og de ansvarlige på omsorgsstedet har ikke ansvar for å rekvirere transport.

Dette fremgår av en skriftlig instruks som sier at det er pårørendes ansvar å sørge for transport.

Hvem har så ansvaret?

Og her begynner min kanossagang gjennom byråkratiet: Hvem i all verden skal vi henvende oss til?

Det er det ingen som kan fortelle oss. Jeg begynner å google meg gjennom diverse helseinstanser uten å få noen som helst klarhet. Ikke et eneste sted i jungelen av paragrafer og forskrifter finner jeg den enkle informasjonen jeg leter etter.

Jeg tar noen telefoner til kommunen og får de samme svarene: «Dette er ikke vårt ansvar, men du kan jo ringe Pasientreiser».

Ingen spøk å begi seg ut på en lang og kronglete telefonreise gjennom pasientreisen.

Etter å ha vært nummer 15 i køen kommer jeg endelig frem til rette vedkommende, som viser seg ikke å være rette vedkommende, men som setter meg over til rette vedkommende.

Etter å bevege meg gjennom enda en kø med syv foran meg kommer jeg frem til nok en rett vedkommende som heller ikke er rett vedkommende og som fortsetter å setter meg videre gjennom køene.

Omsider kommer jeg frem til en hyggelig dame som mener å vite råd. Jo, så vidt hun forstår er det stedet pasienten er til behandling som har ansvar for transport.

Jeg er like langt. Etter å ha brukt timer og bortkastet energi har jeg ennå ikke funnet den eller de ansvarlige.

Her trengs virkelig en opprydding i byråkratikaoset. Skal det være mulig for pleietrengende mennesker å bo hjemme så lenge som mulig, må forholdene legges bedre til rette.

Les flere artikler på Budstikka.no/debatt

Det burde ikke være vanskelig å finne et holdbart system som gjør logistikken enklere. Noen må da kunne ta ansvar.

Bidra med dine meninger, både på nett og i papir.
Skriv debattinnlegg
Les flere artikler