Skip to main content
Hva mener du? Del dine meninger med Budstikkas lesere.
Send inn innlegg

Det er Bærum kommune som er ansvarlig

FÅR OPPFORDRING: – Bærum kommune må slutte å forlite seg på kommersielle selskaper for å levere lovpålagte tjenester. I stedet må den satse stort på utvikling av egne ansatte og styrking av egne etater, skriver innsenderen.

Bærum kommune bruker utdatert tankegods som begrunnelse for en praksis som gir innbyggerne dårligere, dyrere og mindre trygge tjenester.

Ledelsen i en av Norges rikeste kommuner forsøker å fjerne seg fra sitt lovpålagte ansvar og begrunner sin praksis med ønsket om å spare penger.

Les også: La på noen millioner – dette får penger

Les også: Skal stramme inn på økonomien - bruker 9 milliarder kroner

Kommunens oppgaver er mange og rimelig klart definert av lover og lang administrativ praksis: Barnehage, grunnskole og skolefritidsordning, spesialundervisning, primærhelsetjeneste, alders- og sykehjem, helsevern for utviklingshemmede, sosialhjelp, lokale veier, vann, kloakk og renovasjon, brann- og feiervesen, lokalt miljøvern, arealplanlegging og forvaltning, kirker, fritidsklubber og folkebibliotekene hører alle hjemme innen kommunenes ansvarsområde.

For noen tiår siden var det selvsagt at en kommune hadde egne etater med ansvar for de lovpålagte oppgavene, som regel i egen regi og noen ganger i samarbeid med andre kommuner.

Så kom NPM («New Public Management», eller «Ny Offentlig Administrasjon»), en politisk høyrebølge som ønsket å omforme offentlig administrasjon etter mønster fra store, private og profittsøkende konserner.

Der det før var viktig å gjøre en god jobb for innbyggerne, ble det plutselig om å gjøre å være effektiv og levere mer til lavere kostnad.

Sammen med NPM kom også «outsourcing» («konkurranseutsetting») inn i språket til kommunale rådmenn og etatsledere.

Offentlige etater måtte plutselig konkurrere med private selskaper om kontrakter med kommunen, og der de private vant konkurransen, ble de kommunalt ansatte ofret på effektivitetens alter.

Ingen er for sløsing med offentlige midler. Men, ironisk nok, er det nettopp det kommunens blårusstenkning fører til.

Alle private foretak er avhengige av å skape overskudd. Eierne av selskapene ønsker utbytte av sine investeringer, det er en av kapitalismens mest grunnleggende sannheter.

Derfor vil alle kommersielle selskaper som arbeider for det offentlige, forlange vederlag for sine utgifter, og dessuten et ekstra beløp for å kunne bokføre et overskudd på driften.

Under ellers like vilkår vil derfor et kommunalt foretak alltid kunne levere billigere enn en kommersiell tjenestetilbyder.

Når kommersielle aktører likevel kan vinne offentlige kontrakter betyr det at de ikke leverer samme produkt som sine kommunale konkurrenter.

Noen ganger er det de ansatte det går ut over (lønnen er lavere og/eller arbeidsvilkårene er dårligere). Andre ganger går det ut over dem tjenestene er til for (vasken er dårligere, maten er mer stusslig, besøkstiden er kortere og så videre).

Og noen ganger vinnes anbudskonkurranser fordi de kommersielle bløffer om pris eller kvalitet på tjenestene (nei, vi har ikke glemt renovasjonsskandalene ennå).

Noen kontrakter forutsetter investeringer, for eksempel når et nytt sykehjem må bygges. Da må byggherren gjerne gå til banken og be om et lån.

Mens kommersielle aktører må betale markedspris (vanlig rente), kan kommuner få lån til langt bedre vilkår. Det skyldes at kommuner, til forskjell fra private selskap, ikke kan gå konkurs, men risikerer å bli satt under statlig administrasjon.

Slik er bankene alltid er garantert å få tilbakebetalt sine lån til kommuner. Derfor er det kommunale alternativet billigere.

En kommune som velger kommersielle leverandører av kommunale tjenester, sender et klart budskap til sine egne ansatte: «Dere er ikke gode nok!»

I stedet for å utvikle og styrke egne etater, for på den måten forbedre og effektivisere tjenestene, kaster kommunen skitt på egne ansatte og forsurer arbeidsmiljøet i egen organisasjon.

For mottagerne av tjenester betyr bruk av kommersielle aktører mindre trygghet. De risikerer at den kjente hjemmehjelpen blir byttet ut med en helt ny en når en ny aktør vinner neste anbudsrunde.

Eller at søppelbilen plutselig er bemannet med folk som ikke snakker norsk (og som antagelig tjener en brøkdel av dem som gjorde jobben før).

Eller at klagen på en for dårlig levert tjeneste aldri når frem, fordi ingen helt har oversikt over hvem som er rette mottager.

Bruk av kommersielle tjenesteleverandører innebærer som regel også bruk av midlertidige ansatte, tilkallingsvikarer og «kontraktører» (arbeidere som opptrer som enkeltmannsforetak). Dette leder igjen til færre fagorganiserte, noe som etter vår erfaring betyr dårlige vilkår for de ansatte.

De kronene som kommunen kan komme til å spare ved konkurranseutsetting av en kontrakt, vil ofte være betalt gjennom luselønn og elendige vilkår for arbeiderne som faktisk skal levere tjenestene kommunen er ansvarlig for.

Et enda sterkere argument mot konkurranseutsetting er kommunens ansvar for sine egne innbyggeres ve og vel.

Når kommunen selv er arbeidsgiver for dem som faktisk leverer tjenestene, er kommando- og kontroll-linjene korte og enkle å forholde seg til.

Når kommersielle selskap skal utføre kommunale oppgaver, blir det hele langt mer komplisert. Kontraktene som inngås mellom det offentlige og private tjenesteleverandører, gir sjelden anledning til direkte og detaljert kontroll av leveransene. Hvordan kan da kommunen hevde at den tar sitt ansvar?

Bæringer trenger ikke en kommune som er bygget opp som en privat bedrift. Det vi trenger er en kommune som kan levere gode tjenester på en ansvarlig måte.

Det vi trenger er en kommune som ikke sparer penger på å engasjere kyniske kommersielle aktører som på uanstendig vis utnytter sine ansatte.

Det vi trenger er en kommune som kan garantere kvaliteten på de tjenestene den leverer – og som på demokratisk måte kan stilles til ansvar for eventuelle feil og mangler.

Bærum kommune må slutte å forlite seg på kommersielle selskaper for å levere lovpålagte tjenester. I stedet må den satse stort på utvikling av egne ansatte og styrking av egne etater. Dette gjelder samtlige oppgaver som kommunen har ansvar for.

Les flere artikler på Budstikka.no/debatt

Sløsingen av bæringers skattepenger på kommersielle aktørers profitt må stanses – kommunen må selv være i stand til å levere tjenester til sine innbyggere.

Bidra med dine meninger, både på nett og i papir.
Skriv debattinnlegg
Les flere artikler