Sånt gjør man da ikke

KRITISK: Ingrid Birkeland (83, til høyre) foran det rivningstruede trehuset i Gamle Ringeriksvei på Bekkestua. Her sammen med medprotestantene (fra venstre) Inger Olssøn (80), Mona Tangen Andresen (45) og Tonje Hall (57).

KRITISK: Ingrid Birkeland (83, til høyre) foran det rivningstruede trehuset i Gamle Ringeriksvei på Bekkestua. Her sammen med medprotestantene (fra venstre) Inger Olssøn (80), Mona Tangen Andresen (45) og Tonje Hall (57). Foto:

Av

«Vår Herre bevares – sådant gjør man da ikke?»

DEL

Jeg låner assessor Bracks siste ord fra Henrik Ibsens skuespill «Hedda Gabler» for å si i dag: Jamen, det er jo nettopp det man gjør!

Les også: Ingrid (84) og Inger (80) vil demonstrere for første gang: – De dreper Bekkestuas sjel

Historie bygges sten for sten – men også med strå og halm, jord og planker og: hus – reise deg!

Her bodde smått og stort – mennesker og dyr om hverandre i årtusen og etterlater seg således bevis på hvordan livet artet seg i urgamle – eller nyere, tider.

Det er dette som danner studiegrunnlaget for historikere, arkeologer og samfunnsvitenskaper gjennom tidene.

Derfor er historie viktig. Som fag i skoler og på universiteter, men også visuelt for oss vanlige mennesker i hverdagen eller på ferier, der hvor minnesmerker fra oldtiden setter oss i dyp beundring over byggekunst over hele kloden.

Skal så våre barn og barnebarn fravristes disse tegn på hvordan levet vi livet her på landet, i bygden vår som så etter hvert fortettet seg til en liten «by» med steinblokker og mur, med firkantede hus som ikke inneholdt ett eneste sjarmerende tegn på fantasi eller at her bor det faktisk levende familier med barn, katter og kanskje en papegøye?

Hvordan skal vi da kunne fortelle disse barnebarna om hvordan oldeforeldrene våre bodde? I hva slags hus, have, omgivelser?

Hvordan hadde den gamle damen på fotografiet i entreen det da hun var liten? Fikk hun klatre i trærne utenfor huset? Hadde hun sandkasse som hun delte med nabolagets katter, men det gikk jo greit?

Og nabogutten i huset langer opp i veien, lærte han å gå på ski i haven rundt det store fine huset med glassveranda?

Hva nå hvis alle bygninger gjennom årtusener ble fjernet til fordel for stadig nye tiders tidsmessig «riktige» hus og blokker? Ja, da ville verden vært et fattigslig sted å bo.

Og bulldosere som nå uten dårlig samvittighet braker inn i veggene på disse gamle og vakre boligene til dem som en gang bygget seg inn i Bekkestuas sjel og la grunnen til hva vi i dag har som et koselig, oversiktlig og sjarmerende tettsted (ikke by!), skal alt det de sto for og minner oss i dag om fortiden, skal alt dette bli til «pinneved» – til fordel for armert betong og dødskjedelige rektangulære «spøkelseshus» uten sjel?

De som i dag bebor og bruker de eldste husene i Bekkestua sentrum, har lagt sin sjel i å vedlikeholde og beholde utseende og innredningene fra forgangne tider, skal de måtte «bite i gresset» for å tilfredsstille pengene som følger med nybygningene og utbytte på aksjene?

Nei og atter nei! For å kunne se, ta på og føle på forskjellen på i går og i dag må disse små perlene som ennå står, få lov til å stå til alle tider, som minner om hva besteforeldrene opplevet når de gikk for å hente melk på spann eller kjøpe noen pølser hos slakteren – sånn at våre barn forstår hvor melken og pølsene kommer fra og så sitte og leke med katten på trammen i solsteken.

Les flere artikler på Budstikka.no/debatt

«Nei, Hedda Gabler – sånt gjør man ikke!» Nei, Bærum kommune – «sånt gjør man ikke!»

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags