Skip to main content
Hva mener du? Del dine meninger med Budstikkas lesere.
Send inn innlegg

Behøver vi kommersielle tjenesteytere i velferden?

– Eldrebølgen står for døren. Viktigst blir det å rekruttere og beholde ansatte som føler seg verdsatt med gode vilkår og et godt arbeidsmiljø. Da blir det feil å gi innpass for forretningsmodeller basert på lavest mulig kompensasjon til de ansatte, skriver innsenderen.

– Eldrebølgen står for døren. Viktigst blir det å rekruttere og beholde ansatte som føler seg verdsatt med gode vilkår og et godt arbeidsmiljø. Da blir det feil å gi innpass for forretningsmodeller basert på lavest mulig kompensasjon til de ansatte, skriver innsenderen.

ILLUSTRASJONSFOTO: TRINE JØDAL

Privat næringsliv spiller en nødvendig og viktig rolle i samfunnsøkonomien. Det handler om å se muligheter for behovstilfredsstillelse, utvikle ideer og teknologier og ta nødvendig risiko for å realisere forretningsmulighetene. Inntjening og risiko er ofte to sider av samme sak når lønnsomhet og overlevelse skal sikres.

Sykehjem drives som et fellesgode til beste for befolkningen i kommunen. Sykehjemsdrift preges av stabilitet og lav risiko i et forutsigbart og voksende «marked». Risikokapital er ikke nødvendig for å sikre drift og utvikling.

Med disse utgangspunkter synes det nærliggende å anta at private aktører kan tilby sine tjenester med lave krav til inntjening og avkastning. Nylig avgitt NOU 2020:13 om «Private aktører i velferdsstaten» dokumenterer at avkastningen er betydelig og at dette forklarer den økende private interessen for oppdrag innenfor feltet offentlig velferd.

Torbjørn Furulund er bransjedirektør for helse og velferd i NHO. Han har i et antall innlegg i Budstikka argumentert for den kommersielle velferdens fortreffelighet. 

I et innlegg 10. mars forsøker Furulund å alminneliggjøre de kommersielle aktørenes fortjeneste ved å vise til at før omtalte NOU opererer med gjennomsnittlig driftsmargin på 5,3 prosent, som han karakteriserer som «høyst moderat». 

Even Gulowsen (MDG) er medlem av hovedutvalg for velferd i Asker.

Even Gulowsen (MDG) er medlem av hovedutvalg for velferd i Asker.

Foto: TRINE JØDAL

Furulund underslår imidlertid at et mindretall i det samme utvalget slår fast at private velferdsaktører samlet sett (sykehjem og barnehager) har en gjennomsnittlig avkastning på egenkapitalen på hele 18,5 prosent (side 27). Til sammenligning hadde Statens Pensjonsfond utland i perioden 1998–2020 en avkastning på 5,8 prosent. Her er det altså ikke lenger tale om «moderat» avkastning!

Hvordan kan private aktører skape slik inntjening gjennom kommunale velferdskontrakter?

1. Personalkostnadene svarer for 80 prosent av kostnadene. Hver krone spart gir 80 prosent effekt på driftsmarginen.

2. Lønnsnivået hos kommersielle aktører ligger i gjennomsnitt 9 prosent lavere sammenlignet med det offentlige (ref. NOU 2020:13, side 29. Da sees flere velferdssektorer under ett).

3. I perioden 2009–2015 var pensjonsutgiftene i privat sektor 4,7 prosent, mens de i kommunal sektor var 15,5 prosent. (Utredning fra Høgskolen i Innlandet om «Kommersialisering av fellesgodene» fra 2018, side 195.)

I begge utredninger omtales metodeutfordringer, samtidig som det advares mot eksakt tolking av oppgitte data. Det er like vel helt åpenbart at det her – i en sterkt personalintensiv virksomhet – ligger et stort potensial for fortjeneste. Det er da fortjeneste som tilfaller den kommersielle aktøren – på bekostning av de ansatte.

Eldrebølgen står for døren. Viktigst blir det å rekruttere og beholde ansatte som føler seg verdsatt med gode vilkår og et godt arbeidsmiljø. Da blir det feil å gi innpass for forretningsmodeller basert på lavest mulig kompensasjon til de ansatte.

Kommersielle tilbydere er ikke nødvendige til produksjon av fellesgoder.

Bidra med dine meninger, både på nett og i papir.
Skriv debattinnlegg
Les flere artikler

Budstikka bryr seg om personvern og er ansvarlig for dine data. Dataene blir brukt til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.