Begrunnelsen er et økende behov og tanken om bærekraftige og effektive tjenester.

Les også: Her vil de ha ett, stort avlasterhus

Les også: De glemte bæringene

Men effektiv drift av barn skal ikke være noen overordnet målsetting. Bærekraftsbegrepet er kun innholdsløs retorikk.

Se til småkommunene i Sogn og Fjordane, der kan en finne mange beviselig bærekraftige løsninger som setter barnets behov i fokus.

Når politikerne kommer på banen, bør de fokusere på barnekonvensjonen, konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne og nasjonale føringer på feltet.

Barnekonvensjonen slår fast at barn bør vokse opp i et familiemiljø.

Førstevalget til kommunen bør være å etablere ordninger som gjør det mulig for barna å bo hjemme sammen med familien.

Tilrettelegging av bolig og tjenester i hjemmet er sentrale virkemidler. Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) er en fleksibel ordning som i flere tilfeller har dekket behovet for avlastning.

Behovet som en ikke makter å dekke med tilpasning av bolig og tjenester i hjemmet, bør etableres med bakgrunn i føringene fra helsetilsynets veileder: «Kommunale sosial- og helsetjenester til barn i barne- og avlastningsboliger».

Veilederen bygger på våre nasjonale føringer på feltet og vektlegger at «boligene bør være mest mulig lik et vanlig hjem, med nødvendig tilpasning til barna som skal være der. Boligene bør ligge gunstig til for skole, fritidsaktiviteter og lekeareal. Boligene bør være eneboliger, rekkehus eller leiligheter i den vanlige boligmassen med tilknyttede utearealer. Det bør ikke etableres boliger hvor flere enn fire barn bor, og det bør ikke være avlastningsplasser der barn bor fast. De som bor sammen bør i størst mulig utstrekning passe sammen i alder, interesser og behov».

Føringene kan i mange tilfeller oppfylles ved privat avlastning, en ordning som er utbredt også i Bærum.

I den grad en skal etablere spesielle barneboliger eller avlastningsboliger, bør en etablere flere mindre. I de fleste tilfeller kan en finne egnede bygg i den ordinære boligmassen.

Det er flere årsaker til at det ikke bør være flere enn fire barn per avlastningsbolig.

Antallet personell vokser med antallet barn. Forholdet forverres av at sektoren i stor grad preges av deltidsstillinger, vikarer og små stillingsbrøker.

Barn som benytter avlastnings- og barneboliger, har ofte et stort bistandsbehov. Selv om antallet barn begrenses til fire, så vil en kunne risikere at barnet i barneboligen må forholde seg til 20–40 forskjellige tjenesteytere i løpet av et par måneder.

I slike situasjoner er det ikke mulig å etterleve barnekonvensjonens krav til at barn skal «vokse opp i et familiemiljø, i en atmosfære av glede, kjærlighet og forståelse for å sikre full og harmonisk utvikling av deres personlighet,»

Jo flere barn som samles på ett sted, jo mer uro blir det. De fleste foreldre har hatt barneselskap i hjemmet sitt og vet hvordan det kan være. Selskap er greit en gang iblant, men vi setter pris på å ikke ha det slik hver dag.

Behovet for skjermingstiltak er kanskje det mest alvorlige med store barneboliger. Brautende, høyrøstede og kanskje utagerende tenåringer kan bli for mye for den vare treåringen. Da blir situasjonen alt annet enn hjemmekoselig.

Satser kommunen på flere små boliger, vil en kunne la barn som trives sammen, få bo sammen.

Når avlastning og barnebolig bør skilles, så er det fordi avlastningsordningen medfører et stadig skifte av barn, mens i barneboligen bor barna permanent. Barn som bor i barnebolig, har også krav på å vokse opp i et stabilt miljø.

Vi får håpe at politikerne i Bærum innser det som rådmannen og velferdsdirektøren overser, nemlig at barnets beste skal være det grunnleggende hensynet i all politikk overfor barn.

Jeg tviler på om politikerne ville plassert egne barn sammen med 34 barn med funksjonsnedsettelser.

Les flere artikler på Budstikka.no/debatt

Følg våre menneskerettslige forpliktelser og nasjonale føringer, så kan en sikre situasjonen også for barn med funksjonsnedsettelser.