Det var spesielt én som utmerket seg. Han var minst av vekst, hadde hårbånd som holdt det lyse håret på plass, og han kjempet som en løve. Han var rask, uredd og driblesterk.
Les også: Uttak til fotballsatsing
Les også:
Les også: – Tupper ikke ungene ut av Asker
Jeg ble helt fasinert av å se på ham, og tok meg i å se ham for meg om ti år, med det norske flagget på brystet. Det var ikke uten grunn at han spilte denne kampen, selv om han var ett år yngre enn de andre gutta på banen.
Og det skulle ikke forundre meg om, at når han legger seg om kvelden, så vil han drømme om å bli den neste Messi eller Ronaldo, spille på Real Madrid og cruise rundt i en fet bil under Spanias hete sol.
Norges fotballforbunds visjon er «Flest mulig, lengst mulig, best mulig». Lite engasjerer mer i Norge enn fotball. Avisene er fulle av reportasjer hver eneste dag, på tv finner du alltid en kamp som går, og rusler du ut i friluft, er kunstgressbanen full av barn og voksne.
Barna er gjerne på banen, de voksne står og diskuterer «Gullresepten» på sidelinjen mens de klager over landslagets elendige resultater. «Vi satser for sent», «Det er ikke lov å bli god i Norge», «Norske idrettslag er drevet som SFO». Klagesangen er sterk og tonedøv.
Over 80 prosent av barn i alderen 6–12 år er aktive i idretten. Det er et høyt tall, for i denne statistikken er absolutt alle barn i Norge med.
Når barna blir tenåringer, slutter halvparten. Hvorfor? Ungdommen har selv fortalt oss hvorfor:
1) Det blir brått veldig alvorlig. Det skal satses, det deles opp i første- og andrelag, det blir flere treninger. Dette i en periode av livet hvor mange unge kommer i puberteten, vokser mye og får behov for å utforske andre arenaer enn idretten. Prestasjonspresset øker, og leken forsvinner.
2) Med første- og andrelag forsvinner kompisene. Fortsatt er det slik at for majoriteten av utøverne er det sosiale viktigere enn det å vinne – selv om det å vinne alltid er gøy.
3) De som ikke er blant de beste, opplever å ikke bli sett av treneren. De får ikke like god veiledning, må sitte mer på benken eller blir flyttet ned på andrelaget, som ikke får det samme trenings-, kamp- eller turneringstilbudet som førstelaget.
Resultatet av dette er at halvparten slutter. Har vi råd til dette? Har vi råd til å la halvparten av all ungdom forsvinne ut av idretten?
Jeg tenker igjen på de voksne som står på sidelinjen og diskuterer «Gullresepten». Ingen har svaret, men de har klare meninger. Hver og en av dem. Krystallklare meninger. Jeg vet ikke hva som er «Gullresepten», men jeg vet at lille Norge har produsert mange vinnere de siste hundre årene, så noe må vi gjøre riktig.
Men akillesen er herrefotballen, der klarer vi ikke å hevde oss. Og det gjør vondt når andre land som Sverige, Danmark, Island og Nederland gjør det bedre enn oss.
Hvorfor? Satser vi for sent? Trener vi for lite? Vil det hjelpe med akademi? Talentgrupper fra barna er 12 år, for å sile ut de som er ivrige og dyktige?
Jeg vet ikke svaret, men jeg har en bønn til alle voksne som driver på med barne- og ungdomsidrett, som bærer livslykken til så mange unge mennesker på sine skuldre:
Ikke knus drømmen til våre barn og unge!
Vi vet ikke hvem som blir gode når de blir voksne. Det er lett å se seg blind på en 12-åring som herjer med de store gutta på banen, men vi vet at mange av talentene aldri blir elitespillere. De trener for mye og blir skadet, de går lei – blir utbrent – fordi de satser ensidig på én idrett fremfor å trene både fotball, håndball og ski, og de blir forelsket og får andre interesser. Tenårene er krevende på mange måter.
Les også: – Kan ikke avskilte 12-13-åringer
Les også: Målfoto, protester og smøreboder - mener barnas skirenn har blitt mer alvor
Les også: Ja takk, begge deler
Noen av dem som derimot ikke var et talent som 12-åring, kan plutselig blomstre opp når de blir 16–17 år.
Mats Zuccarello valgte ishockey fremfor fotballen først da han var 15 år. Heidi Løken satset først da hun var 19 år. Henrik Christiansen var langt fra den beste i svømmebassenget da han var 12, og han har selv sagt at «hvis noen hadde kommet og plukket ut de beste i svømmeklubben da vi var 12 år gamle, hadde ikke jeg blitt valgt ut». Nå er han best i Norge, og hevder seg på topp internasjonalt.
Andre toppidrettsutøvere som ikke utmerket seg som barn, er Petter Northug, Therese Johaug og Stig Inge Bjørnebye. Sistnevnte satt mye på benken som 15-åring, syv år senere var han proff i Liverpool.
Det er viktig å se på forskning og fakta, fremfor å la følelsene ta overhånd når vi diskuterer barne- og ungdomsidrett.
Selv gjorde jeg en nybegynnertabbe som barnetrener for mange år siden, da jeg hadde en spiller som ikke utmerket seg. Jeg ga henne lite tillit, og hun satt mye på benken. Jeg hadde primært fokus på dem som var gode.
Ikke overraskende sluttet hun, og begynte i naboklubben. Jeg skal innrømme at jeg var bare glad til for at hun dro. Et drøy år senere spilte vi kamp mot naboklubben, og hun var blitt lagets beste spiller.
I naboklubben hadde hun nemlig fått en trener som så henne, som ga henne tillit. Den dagen lærte jeg en viktig lekse.
«Hard work beats talent when talent fails to work hard». Det er verdt å merke seg, for talentene kommer ofte lett til gode prestasjoner når de er barn.
Når de begynner å nærme seg voksenlivet, møter de motgang i form av bedre motstandere. De som var mindre og svakere som barn, har blitt større og sterkere som tenåringer.
De som har jobbet hardt, har blitt dyktigere teknisk. Når motgangen kommer er det ikke alltid at det mentale er sterkt nok til å holde motivasjonen oppe, og de er ikke vant til og villige til å legge ned den treningsmengden som kreves. Istedenfor gir de opp.
Det er god samfunnsøkonomi å la alle få være med i idretten.
Det er fornuftig å la alle oppleve idrettsglede. Idrett gir barna venner, et viktig nettverk å støtte seg på når livet går dem imot. Det gir barna en mestringsarena som kan smitte over på andre områder de ikke behersker like godt som for eksempel skolen.
Idrett gir økt fysisk og psykisk styrke og velvære, reduserer risiko for livsstilsykdommer og gir økt livsglede. Skal ikke alle barna få tilgang til disse fordelene når vi vet de er så viktige, både på kort sikt der og da når de er barn, men også på lang sikt når de blir voksne?
Livslang idrettsglede for alle. Det er et viktig mål.
Er det riktig å knuse drømmen til ti for å dyrke den ene?
Et annet viktig spørsmål vi må stille oss, er dette: Er det riktig å knuse drømmen til ti barn for å dyrke talentet til den ene?
Samme hvor ihuga fotballfan vi er, må vi stikke fingeren i jorden og innrømme at alle barn er like viktige. Barn har ulike drømmer. For noen er drømmen å bli proff i Barcelona, for andre er drømmen å bli inkludert av de andre gutta på laget. Få være med på banen og ikke bare slite benken, få henge med gutta i friminuttet på skolen.
Forskjellige drømmer, men like viktige. Er det rett av oss voksne å ta livet av drømmen til de gutta som bare har en drøm om å være med på laget for å dyrke ham som drømmer om Barcelona?
Men det må være lov til å bli god …
Ja, jeg vet hva du kanskje tenker, at «jo da, selvsagt skal alle barn få være med, men de kan spille på andrelaget, vi må få lov å satse på talentene som de gjør i de store klubbene i utlandet, det må være lov til å bli god også i Norge».
Jeg er enig med deg i at det må være lov til å bli god, fordi drømmen til noen er å bli god. Og deres drøm er like viktig som andres drømmer.
Jeg er også åpen for at det er flere veier som fører til Rom, men jeg er usikker på om «Gullresepten» til AS Roma er vår «Gullresept».
Vi har en annen kultur i Norge med andre verdier. En viktig verdi i Norge er at alle skal ha samme mulighet. Det gir en flau smak i munnen når treneren benker en 12-åring. Vi liker det ikke, og det fører til misnøye, dårlig lagånd og svekket støtte til laget.
Vi har en annen velstand i Norge. For mange i utlandet er sporten inngangsbilletten til utdannelse, jobb og klassereise. Det gir motivasjonen en ekstra dimensjon.
Våre barn har langt flere muligheter å velge mellom enn mange barn i andre land. Det gjør at de lett kan miste motivasjonen når det blir for strengt og alvorlig. Da velger de noe annet.
«Det er nødt å være morsomt for at det skal være bærekraftig», sa en klok mann til meg for et par uker siden under VULs frokostmøte. Det har han 100 prosent rett i.
De voksne har sin drøm, sine ambisjoner på vegne av barna sine, på vegne av laget og ikke minst; på vegne av landslaget. Men er det riktig å knuse drømmen til ti andre barn, for at du kjære fotballpappa skal få holde liv i din drøm om å se din sønn på landslaget?
Ikke knus drømmen til våre barn og unge. Drømmen er bensinen til motivasjonen som får ungene og ungdommen til å ta på treningstøyet og gå ut selv når det regner, snør og blåser kaldt.
Det er drømmen som får dem til å legge vekk skjermen og heller leke med ballen mellom treningsøktene. Det er drømmen som gjør at de tar gode idrettsvalg som tenåringer, når det er så mye annet som frister.
«Nothing great was ever achieved without enthusiasm» sa Ralph Waldo Emerson, en amerikansk forfatter og filosof. Jeg vil legge til, uten en drøm i bunn, ingen entusiasme.
Og hvem vet, hvis alle barn og ungdom får lov til å beholde drømmen sin, kanskje vil det også gjøre underverker for det norske herrelandslaget i fotball?
Les flere artikler på Budstikka.no/debatt
Kjære trener, lykke til med neste treningsøkt!