Barnehager er i dag en sikker inntektskilde finansiert med skattepenger. Går det galt i en privat barnehage, er kommunen nødt til å overta, barna må jo uansett ha et tilbud.

Les også: Slipp alle gode krefter til

Må det skjæres ned, skjæres det i det kommunale tilbudet. Den risiko som vanligvis er begrunnelsen for profitt, er vesentlig mindre her enn i andre sektorer.

Ser vi på hvor mye penger en kan tjene på barnehagedrift, er det ikke tilstrekkelig å se på avkastning i hver enkelt barnehage, vi må også se på internfakturering av eiendom og tjenester. I tillegg inntekt ved videresalg av barnehagen.

Hvordan dette kan gjøres og hvordan penger kan trekkes ut av drift illustreres godt av det som er skrevet om Risenga barnehage i Asker.

En privat barnehage som ikke tar ut profitt, men bruker penger til barnas beste, har i dag videre rammer til drift enn en kommunal barnehage.

Tildelingssystemet favoriserer dessverre de private. Ideelle barnehager bør derfor ha rom til å være bedre, uten uttak av profitt bør det være mulig.

Dagens støtteordninger er ikke likebehandling, de private får for mye. Dette skyldes dels at offentlige barnehager regnskapsfører for høye kostnader til pensjon, og at denne regnskapsførte kostnaden brukes som grunnlag for støtte.

Private barnehager har også billigere og dårligere pensjonsordninger. I tillegg har private barnehager lavere lønnskostnader.

Under dekke av «likebehandling» sitter da ideelle og kommersielle barnehager igjen med mer penger til ungene, eller profitt, avhengig av hva eier velger.

På tross av dette vet vi at de kommunale barnehagene har flere ansatte per barn enn de private.

Målet er ikke at alle barnehager skal være kommunale, de må gjerne være drevet av private, ideelle eiere. Dette må organiseres slik at pengene kommer ungene til gode.

Som eksempel kan det ses på den danske modellen med selveiende institusjoner, som sikrer at bevilgede penger blir igjen i barnehagen.

I dag utvikles det strukturelle forskjeller mellom private (dessverre skiller ikke statistikk mellom kommersielle og ideelle eiere) og kommunale barnehager.

Det er betydelig flere barn med behov for tilrettelegging og ekstra språkopplæring i de kommunale enn i de private barnehagene. Slik skapes det en uheldig segregering, noe vi også kan se tendenser til i Bærum.

Hegge hevder også at de private har spart kommunen for mye penger. Dette er feil. I virkeligheten er det omvendt. Nye barnehager er billigere å drifte enn eldre. Skal økonomien alene bestemme, burde derfor alle nye barnehager vært bygd som kommunale barnehager.

Tiden for gründerne i barnehagesektoren er i praksis forbi. De store kommersielle konsernene eier en større og større andel av barnehagene. Penger og makt samles på få hender. Dette gjelder også ved nybygg.

Når Bærum legger til rette for private, stilles det krav til dokumentert erfaring som gjør det umulig for gründere å nå opp i konkurransen om hvem som skal drive barnehagene.

Les flere artikler på Budstikka.no/debatt

Full barnehagedekning er et viktig velferdstilbud. Nå må vi sikre at det organiseres slik at det gir best mulig barnehager – for alle.