Skip to main content
Hva mener du? Del dine meninger med Budstikkas lesere.
Send inn innlegg

Bare en flue?

– Samværet med det lille insektet har vekket meg, skriver innsenderen.

ILLUSTRASJONSFOTO: Espen Andersen

Det kan føles så tomt her hjemme i disse koronatider. Men ikke nå. For jeg har fått en flue! 

Min egen flue. Den kommer summende mot meg når jeg kommer ned om morgenen. Svirrer rundt hodet mitt. Trekker seg bort når jeg blir for brå i bevegelsene. Kommer tilbake straks jeg har roet meg. Setter seg på skulderen min, i håret mitt eller på låret, for deretter å foreta en kontrollert stuplanding på tallerkenen min, eller på hånden som jeg har lagt fra meg på bordplaten. 

Da kan vi sitte helt rolig, både fluen min og jeg, mens den bretter ut de løvtynne, gjennomskinnelige vingene sine. For så å flakse og lufte dem. Strekke ut de spinkellange bena. Rense dem. Løfte dem. Stille, stille. 

Det er bare oss to. Fluen og jeg. Oppslukt av hverandre. Ingen summende og støyende artsfrender på vindusrutene, eller rundt matrestene på kjøkkenbenken. Ikke i sommer, og heller ikke nå …

Jeg sitter her og følger den med øynene. Smiler. For vi har opprettet et gjensidig forhold vi to her inne i tomhetens tid. En symbiose. 

Men samværet med det lille insektet har også vekket meg, gitt en ny respekt og forsterket min forståelsen for hvor uløselig og tett vi alle er knyttet sammen, og hvor sårbare vi kan bli i møtet med den pågående naturkrisen i tiden fremover.

Bare en flue?

Bidra med dine meninger, både på nett og i papir.
Skriv debattinnlegg
Les flere artikler

Budstikka bryr seg om personvern og er ansvarlig for dine data. Dataene blir brukt til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.