Bare en bunker?

Det er gledelig at den nylig oppdagede bunkeren på Fornebu vil bli tatt vare på. Det vil være i tråd med det Riksantikvaren og klima- og miljøministeren uttalte allerede i 2015: 

«Det begynner å haste med det som er igjen. Sporene blir borte» – og «Mye er forsvunnet de siste tiårene, det er viktig å få denne delen av krigshistorien frem.»

Men er det nå bare en tunnel som er kommet for dagen? 

Bunkeren er ikke alene. Den tilhørte tyskernes utbygginger etter 1940 og er knyttet til et støttepunkt.

I et støttepunkt vil det alltid være en bunker. Og meget nær er løpegraver og stillinger for mitraljøser og maskingeværer, ildstillingene skulle graves ned, ha et godt skuddfelt og gode observasjonsmuligheter, være et godt skjul, ha sikker tildekning, ha en skjult og dekket innrykkingsvei. 

Kumstilling var den andre typen av stillinger. Da disse er lette å lokalisere og skuddene tiltrekker oppmerksomhet, måtte disse markeres med nett og vegetasjon av sandsekker, som var helt nødvendig.

Det er slike støttepunkter som ligger nær til bunkerne og som utgjør helheten i stillingen. 

Like til det siste var det seks bunkere på Fornebu. Dette var dels tyskbygde, som ble nyaktivisert etter 1948, dels nybygde som ble fullførte i forbindelse med forsvarsstillinger som ble anlagt i Fornebus nærforsvar.

Ikke bare bunkeren, men også de nærliggende støttepunktene må derfor tas vare på. Først da blir det ønskede vernede anlegget på Fornebu komplett.