Skip to main content
Hva mener du? Del dine meninger med Budstikkas lesere.
Send inn innlegg

Ambisiøse klimamål – men til hvilken kostnad?

Hans Rugset (til venstre) og Nikki Schei i Bærum MDG foreslo i Budstikka 16. februar å sette inn et mål i Bærums klimastrategi om 90 prosent reduksjon av utslippene i 2030 sammenlignet med 2009. – Useriøst, mener innsenderen.

Hans Rugset (til venstre) og Nikki Schei i Bærum MDG foreslo i Budstikka 16. februar å sette inn et mål i Bærums klimastrategi om 90 prosent reduksjon av utslippene i 2030 sammenlignet med 2009. – Useriøst, mener innsenderen.

Foto: TRINE JØDAL

Det er lett å sette høye mål, men når målene blir så ambisiøse som MDG foreslår i Budstikka 16. februar, blir de useriøse.

Så sent som i 2018 var målet å redusere klimagassutslippene med 40 prosent innen 2030, men nå legges det opp til 50–55 prosent i Bærum kommunes utkast til klimastrategi, sammenlignet med 2009. 

Dette er i samsvar med nasjonale mål, men vil kreve ganske inngripende tiltak, og det er neppe like enkelt å få oppslutning om tiltakene som målet. Likevel vil MDG i Bærum øke målet til 90 prosent.

Det vil kreve mye av oss sier de, uten å konkretisere utover at det vil kreve en dugnad som kan sammenlignes med å bekjempe pandemien. 

Å sammenligne klimakrisen med pandemien vi nå står oppe i blir helt meningsløst, og det blir neppe lett å få befolkningen med på like inngripende tiltak som mot covid-19-pandemien, selv om MDG hevder at halvparten av befolkningen ønsker dette, ifølge en undersøkelse. 

MDG trekker av dette den lettvinte konklusjon at politikerne ikke trenger å bekymre seg over motstand mot tiltak som vil påvirke hverdagen vår i betydelig grad.

Men klimakrisen finnes det ingen vaksine mot, og at folk nå holder ut med restriktive tiltak, skyldes i stor grad at man ser lys i tunnelen om et halvt års tid. Å holde det gående med inngripende tiltak frem mot 2030 og videre mot 2050 og kanskje enda lenger er helt urealistisk og ville vel kreve en form for diktatur, hvor individets frihet blir satt til side i uoverskuelig fremtid.

Det er lett å forstå at de vil biltrafikken til livs, men å tvinge folk med helt brukbare fossilbiler over på elbil, eller til å kvitte seg med bilen og sykle, gå eller reise kollektivt, er hverken gjennomførbart eller miljøvennlig. 

Når fossilbilene skal selges til folk i distriktene, blir jo ikke de totale utslippene mindre, og det er heller ikke spesielt miljøvennlig at folk utnytter avgiftssystemet til å skaffe seg elbil i tillegg.

Da Lene Conradi viste til at overgangen til elbiler ville redusere utslippsproblemet, kom det straks innvendinger om at elbiler også er et problem, både med hensyn til produksjon og forurensing fra mikropartikler i sjøen ved skroting av bildekk, i tillegg til støv og veislitasje. 

Når målet er å hindre folk i å kjøre bil, finnes det visst ingen grenser, men MDG elsker jo bompenger og skyhøye drivstoffavgifter, enda de er mer enn høye nok i dag. 

Prinsippet om at forurenser skal betale er mer enn oppfylt for fossilbilene, både med hensyn til drivstoffavgifter og en svært høy engangsavgift, mens elbilene slipper alle avgifter, noe som innebærer en enorm ressurssløsing med bruk og kast, ikke bare av fullt brukbare fossilbiler, men også av elbiler med skader, jf. tv-programmet «Sløsesjokket».

Kommunene bør konsentrere seg om lokal forurensing og resirkulering av ressurser og andre lokale miljøtiltak og ikke sette høyere klimamål enn de nasjonale. De globale utslippene kan våre kommuner gjøre lite med, jf. Frede Sunds fornuftige innspill i Budstikka 17. februar.

Bidra med dine meninger, både på nett og i papir.
Skriv debattinnlegg
Les flere artikler

Budstikka bryr seg om personvern og er ansvarlig for dine data. Dataene blir brukt til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.