I disse dager handler det mye om dem som går fort på ski, med jubel og glede over norske vinnere på rekke og rad i VM i Seefeld.

De viktigste i et skirenn er imidlertid ikke de første, men de siste.

Det er vi bak som skaper vinnerne.

Hva hadde vel Johaug, Klæbo, Sundby, Iversen, Falla, Røthe og de andre vært uten noen å vinne over?

Da Martin Johnsrud Sundby og Therese Johaug onsdag vant hvert sitt VM-gull, ble sisteplassene inntatt av henholdsvis islandske Dagur Benediktsson og tyrkiske Aysenur Duman.

Selv erfarte jeg nylig for første gang hvordan det er å gå helt bakerst i et skirenn og komme helt sist mål.

 

Historien er fra to uker tilbake i Grenader-løpet, dette fantastiske skirennet som tar noen av de aller mest skiglade – noen vil kanskje si skigale – gjennom tre fylker (Oslo, Buskerud og Akershus) og seks kommuner (Nittedal, Oslo, Ringerike, Hole, Bærum og Asker) fra øst til vest i løpet av intet mindre enn 90 km i Nordmarka, Krokskogen og Vestmarka.

MENS NOEN GÅR LANGT, VIL ANDRE HELST GÅ SÅ KORT SOM MULIG PÅ SKI: «Ludde» drømmer om Bolt-kopi

Jeg startet i morgendemringen i Varingskollen sammen med over 300 andre, men gikk snart mutters alene i mil etter mil frem til målgang ved Jansløkka skole i Asker i skumringen ti og en halv time senere.

Å, nei. Bilnøkkelen er i bagen.

Allerede ut fra start merket jeg at dette ikke var dagen og at formen ikke var på topp etter et par uker med småsykdom.

Tanken på å bryte snek seg raskt inn, men så kom jeg på at jeg hadde sendt bilnøkkelen med bagen som ble fraktet til mål.

Hvis jeg snudde og gikk tilbake til start, ville jeg stå der uten bilnøkkel. Bare å fortsette, altså.

Et stykke den første milen hadde jeg hyggelig følge med en dame som slet med dårlige ski.

Jeg gled så vidt fra henne nedover, mens hun gikk fra meg oppover. Vi var enige om at med mine ski og hennes form ville vi vært nær uslåelige.

Men etter hvert forsvant hun.

...og han så mye mer sliten ut enn deg!

De to siste jeg så ryggen av, hadde visst brukket hver sin stav og snudd for å skaffe en ny før de startet løpet igjen. De føk forbi meg i god fart.

Da vinneren Øyvind Moen Fjeld gikk i mål etter 4 timer og 11 minutter, var jeg ikke engang halvveis, og da nest siste løper gikk i mål, hadde jeg fortsatt over en halvtime igjen.

Ble jeg så hånet, ledd av og kjeftet på?

Nei, langt derifra. På hver matstasjon sto funksjonærene klare med kjeks og bananer, saft og sportsdrikke, vennlige smil og oppmuntrende ord.

 

På Løvlia sa en av funksjonærene at «forrige løper er like foran, og han så mye mer sliten ut enn deg».

Noe jeg selvsagt skjønte bare var sagt for å være positiv, men du verden så hyggelig likevel.

På Sollihøgda sto hele restlageret av vafler fra de hyggelige folkene i Sollihøgda Jeger- og Fiskerforening og ventet på meg.

Og på siste matstasjon, på Sandungen, var de unge funksjonærene verdens hyggeligste og støttende.

Snill mann på scooter spanderte C-vitaminer

Jeg ble dessuten god venn med scooterføreren som kjørte etter siste løper for å fjerne merkebånd og skilt og forsikre seg om at det gikk fremover med meg.

I nesten 6 mil hadde vi selskap, han med kjøring i rykk og napp for ikke å forstyrre, og jeg med mitt sakte, sakte tempo som tross alt førte meg stadig nærmere mål.

Scooterføreren spanderte både oppmuntrende ord og klementin.

Turgåerne jeg møtte i marka, ble bare hyggeligere og blidere jo senere det ble på dagen og dess lenger jeg kom.

På siste etappe gjennom Vestmarka var det ikke måte på oppmuntringer og hilsener.

At det skal være slutt på å hilse i marka, merket jeg ikke noe til. Og heldigvis hadde jeg overhodet ikke noen tilsvarende opplevelse som den en mor fra Hosle fortalte om tidligere i vinter fra en skitur i Bærumsmarka der skiløpere med dårlig tid og enda dårligere folkeskikk lo av og kjeftet på hennes ni år gamle sønn med cerebral parese som ikke holdt farten oppe i løypa.

Er det varmt vann igjen i dusjen til sistemann?

Det sies at et samfunn kan måles i hvordan det tar seg av sine svakeste.

Tilsvarende kan arrangørene av skirenn måles på hvordan forholdene er for dem som går bakerst.

Er det preparert slik at sporene er gode også for de siste? Er det mat og drikke igjen på matstasjonene til alle? Holder smøreservicen ut til siste løper er passert? Er funksjonærene på matstasjonene like serviceinnstilte når de siste kommer, flere timer etter de første?

Holder snøen som er lagt over veipasseringer, til baktroppen? Er det varmt vann igjen i dusjen til de siste i mål?

Jeg testet ikke alt dette, men ut fra min erfaring besto årets Grenader-løp så absolutt testen.

Og en fordel med å komme sist, er at da skal arrangørene også hjem, så jeg ble faktisk kjørt helt hjem til døren i privatbil av en av løpets funksjonærer.

Fantastisk!

(PS: I dag gikk Nils Johan Vester-Gyllen, og kom ikke sist. Han kom tredje sist. Vi gratulerer.)