Da jeg som innvandrerbarn var ny i landet, forsto jeg ikke verdien av det frivillige bidraget som gjøres i innvandrerforeningene.

Mens mine norske medelever på Lysaker skole daglig poengterte og fortalte meg hvor lite norsk jeg var, lærte min innvandrerforening meg mine foreldres kultur og ga meg den identiteten jeg trengte for stolt å kunne erkjenne at jeg er norsk-eritreisk.

Les også: Frivillige kjemper en hard kamp om dugnadskronene

Les også: Får boligsjokk ved samlivsbrudd

I et samfunn som i dag er opptatt av å spørre hvor du kommer fra eller mest opptatt av å fremme din annerledeshet, er arbeidet som innvandrerforeningene gjør, ekstremt viktig.

Der samfunnet ikke gir deg tilhørighet og rom for at du skal kunne være norsk og annerledes, er foreningene opptatt av at du forstår din kultur og hvem du er, samtidig som du skal være integrert og inkludert.

Som barn undervurderte mange av oss verdien av å henge i gangene og sitte sammen i kroker i innvandrerforeningene mens våre foreldre spiste tradisjonell mat, danset og hadde feiringer.

Som voksen ser jeg nå verdien av denne møteplassen. Herfra har jeg i dag mange av mine venner og støttespillere. De som inspirerer og motiverer meg i min hverdag, på lik linje med mine norske venner som jeg fikk gjennom barneskole, ungdomsskole, Forsvaret og arbeidsplassen.

Mine eritreiske venner har lik bakgrunn som meg. De er høyt utdannet og godt integrert i det norske samfunnet. I dag er det vi som har våre barn i et lekerom, en sittekrok eller en trappeoppgang i en innvandrerforening.

Vi er aktive som frivillige – i morsmålsundervisning, leksehjelp eller på kulturelle møteplasser. Vi ser verdien av tidlig å inkludere barna i foreningene slik at barna lærer mer om den kulturen deres foreldre og forfedre kommer fra.

Det er den historien, den møteplassen og den kulturen som vil gi våre barn den identiteten og stoltheten de trenger for å vite hvem de er, når samfunnet ellers vil være opptatt av å fortelle dem hvem de ikke er – nemlig ikke norske.

Så kjære politikere og barn av innvandrere: Ikke undervurder verdien av den møteplassen innvandrerforeningene skaper og har skapt for sine medlemmer.

Uten denne møteplassen hadde utenforskapet vært mye større, og mange flere ungdommer hadde vært i dårlige miljøer, med store utfordringer knyttet til psykisk helse, identitet og tilhørighetsfølelse.

Innvandrerforeningenes mål er de samme som samfunnets mål: Skape positiv integrering.

Frivillighetspolitikken står veldig sterkt i Bærum, og man jobber aktivt for å tilrettelegge for frivillig innsats, men jeg ser også at dette er forbeholdt en liten gruppe og ikke alle.

Det er forbeholdt sterke og organiserte frivillige aktører. De som har råd til å ha ansatte til å skrive søknader og legge til gode pedagogiske tiltak som gjenspeiler kommunens satsingsområder.

Derfor skriver jeg nå en nyttårsappell til samtlige norske politikere, men spesielt dem i Bærum:

Løft blikket bort fra dem som har dette som profesjon og merkevare og start med å tilrettelegge for den enkelte ildsjelen og de små organisasjonene som mister motivasjonen i den byråkratiske papirmølla.

Innvandrerforeningene er kanskje dårlige på søknader og retningslinjer, men de er de beste på inkludering og integreringsarbeid.

Så kjære politikere: Gi innvandrerforeningene den kreden de fortjener og den økonomien og respekten de fortjener. Tilrettelegg for møtelokaler.

Signaleffekten er viktig, så gå foran som et eksempel og sats på oss. Vi kjenner best hvor skoen trykker, og det er vi som er de ressursene som trengs for å kunne påvirke og gjøre endring.

Bruk 2019 til å bli kjent med i første omgang de 11 foreningene som har samarbeid med innvandrerrådet, og alt det fantastiske arbeidet de gjør. Skap gode dialoger og jobb i fellesskap for det vakre mangfoldet vi har i Bærum.

Les flere artikler på Budstikka.no/debatt

Uten de mange innvandrerforeningenes innsats hadde utenforskapet i Bærum vært større og synligere.