Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det har vært en del fokus på forholdene ved Carpe Diem.
Jeg tror det er svært få av beboerne på Carpe Diem som er i stand til å gå tur ute på egen hånd slik det vises i Budstikka.
Jeg har en mann som er beboer der og har dessverre hatt mange uheldige episoder med manglende hygiene og oppfølging.
Vi går lange turer tre-fire ettermiddager i uken for å opprettholde et visst minimum av aktivitet.
Tjenesteleder innrømmer Carpe Diem-utfordringer: – En umulig spagat for ansatte
Det er til tider bare én person til stede på hans base (åtte beboere) på ettermiddag og kveld.
Det er ikke rom for oppfølging av de enkelte, og det er trist å se hvordan mange bare virrer rundt uten å ha en kvalifisert person som kan ta både felles og individuell prat/oppfølging.
Vikarer har ofte ikke kunnskap om spesielle behov (for eksempel når det gjelder mat) hos den enkelte.
Det ser også ut til at de faste medarbeiderne i større grad skal bytte på å være på forskjellige baser. For demente som trenger stabilitet, er dette svært uheldig.
Jeg tenker også at det ville vært naturlig å informere pårørende om vesentlige endringer som kan påvirke våre familiemedlemmers hverdag.
Carpe Diem er en fin tanke, men jeg mener det er en forutsetning for at prosjektet skal lykkes, at det tilføres tilstrekkelig med økonomiske midler slik at bemanningens kapasitet og kompetanse samsvarer med behovet.
Det er ingen enkel jobb å jobbe med demente med svært ulike behov og utfordringer.
