Skip to main content

Sjefredaktør Kjersti Sortland: – Jeg har en lang liste med ting vi kan gjøre bedre

Kjersti Sortland er redaktør og adm. direktør i Budstikka. Fredag mottok hun, på vegne av lokalavisen, prisen for «Årets mediehus» i Norge.

Kjersti Sortland er redaktør og adm. direktør i Budstikka. Fredag mottok hun, på vegne av lokalavisen, prisen for «Årets mediehus» i Norge.

Foto: TRINE JØDAL

I går ble Budstikka kåret til «Årets mediehus». Redaktør Kjersti Sortland gir seg ikke med det.

– I går vant Budstikka tre priser under Den store prisfesten 2020, blant annet selve hovedprisen som «Årets mediehus». På en skala fra 1 til 10 – hvor stolt er du nå?

– 10! Jeg er veldig, veldig stolt av Budstikka nå.

– Men hva har Budstikka egentlig vunnet?

– Vi har rett og slett vunnet «eliteserien» for vår bransje. Og dit kommer man ikke hvis man ikke leverer solid journalistikk, jobber godt med lokale kunder eller administrasjon av ressursene. Juryen har bestått av sjefen i NRK Dagsrevyen, nyhetsredaktør i NTB, eier/sjefredaktør i Medier24, sjefredaktør i Sandefjords Blad og juryleder fra Mediebedriftenes Landsforening (MBL). De har vurdert leveransene fra alle norske medier siste kalenderår. Og de kom altså frem til at Budstikka leverte best i Norge i året som ligger bak oss. Det er stas å bli satt pris på av sine egne. Lesernes mening er likevel viktigst.

Vi har rett og slett vunnet «eliteserien» for vår bransje.
Kjersti Sortland, sjefredaktør

– Nyhetene om at Budstikka stakk av med årets hovedpris, kom i går, fredag, hvor lenge har du visst det?

– Vel halvannen uke. Beskjeden ble gitt ekstra tidlig så de skulle rekke å rigge festen, coronastyle. Jeg satt på pulten min i det åpne redaksjonslandskapet da telefonen kom. Jeg prøvde å virke uberørt og nøytral, men kollegaen ved siden av meg skjønte det med en gang. Hun hørte det på stemmen min.

– Hvordan hørtes det ut?

– Ifølge henne: Lettelse. Som om noen hadde fått en fin baby, og det hadde gått bra. Hehe.

– Langt svangerskap. Budstikka har vært nominert de siste fire årene. Helt ærlig: Burde vi vunnet før?

– Nei. Alle gode ting er … fire.

– Hva er det som har skjedd siste år som nå bringer oss helt på toppen av pallen?

– Jeg tror nok ikke vi vinner prisen på noe vi isolert sett gjorde siste kalenderår. Men en ting vi har fokusert spesielt mye på det siste året er å være kjapt ute med nyheter digitalt. Blant annet har vi lagt om turnusen for alltid å nok ha folk på vakt uansett når på døgnet eller hvilken dag i uken det smeller.

– I finaleheatet var Budstikka plukket ut sammen med NRK, Aftenposten og TV2. Celebert selskap …

– Ja. Vi fire som var nominert har helt ulike målgrupper og markeder vi jobber mot. Jeg antar juryen har sett på de ressurser man har, for Budstikkas vedkommende 50 ansatte, og hvilket nyhetstrøkk man klarer å få ut i sitt marked.

– Lokalavisen blir ofte latterliggjort: Første blåveis om våren, største potet om høsten og flest agurker om sommeren. Hvordan i all verden klarte Budstikka å danke ut de store kanonene?

– Vi prøver å være en vesentlig avis på områder som er viktige i folks liv, som skole, samferdsel eller god korona-informasjon i disse dager, men vi vil også gjerne være varm, nær og litt leken. Det er lov å få leseren til å smile litt når vi kan. For eksempel historien som frisøren som valgte yrke som 16-åring og gjorde valget permanent. Eller reportasjen hvor en av våre journalister kom inn til aller siste plass etter å ha gått 90 kilometer på ski i Grenaderløpet, og etterpå skriver saken: «- De viktigste i et skirenn er ikke de første, men de siste. Det er vi bak som skaper vinnerne.»

– Hvis du skal trekke frem fire saker som gjør at Budstikka er der vi er i dag?

(Saken fortsetter under bildet)

Budstikka har i flere år fulgt saken om Ramunas Gudas som ble skadet i en arbeidsulykke i Bærum.

Budstikka har i flere år fulgt saken om Ramunas Gudas som ble skadet i en arbeidsulykke i Bærum.

– Ramunas-saken (2013–2020) der en ung mann fra Litauen ble ufør etter en arbeidsulykke. Saken om Bærum Høyre som ikke betalte moms til staten for valgkamptjenester (2015), Lommedalen-saken (2016–2019) hvor en 13- år gammel jente ble funnet død av underernæring, og privatbarnehagesakene i Asker (2017–2018) hvor penger som skulle gå til barna i stedet gikk til eierne. Disse sakene er basert på Budstikkas egne undersøkelser, og ville ikke fremkommet i offentligheten uten lokalavisen. De var også viktige, og førte til noen vesentlige endringer for innbyggere – i de to førstnevnte tilfellene faktisk i form av reaksjon etter straffeloven.

– Men ikke alle setter pris på en kritisk lokalavis. Momssaken fikk i hvert fall flere blant de blå til å se rødt. 

Vi driver ikke partipolitikk, sier Kjersti Sortland om Høyresaken som skapte bølger i Bærum.

Vi driver ikke partipolitikk, sier Kjersti Sortland om Høyresaken som skapte bølger i Bærum.

– Det var jo spesielt for en redaktør i valgkampen 2015 at paritet Høyre sendte brev til alle medlemmer og twittermeldinger fra valgkampmaskineriet om at Budstikka skrev usant. I leserbrevspalten skrev noen seniorer blant Høyre-velgere at Budstikka-redaktøren burde sparkes, som «skrev stygt» om Høyre rett før et valg. Jeg tror den saken – så nær sagt unødig smertefull som den ble, på grunn av håndteringen – likevel ble avklarende både for det politiske miljø og for enkelte lesere: Avisen Budstikka har et verdikonservativt og liberalt grunnlag. Men vi driver ikke partipolitikk – vårt oppdrag er å få relevante fakta og kunnskap frem, og legge til rette for diskusjon av det som kan forbedres i samfunnet.

– Budstikkas dokument om Lommedalen-saken tok ni måneder å lage. Du gikk ned noen buksestørrelser underveis?

– Ja. Det var en tøff beslutning å være så nærgående i en slik sak. Dagen etter publisering, fikk jeg en fysisk reaksjon, jeg skalv på hendene da jeg skulle holde kaffekoppen. Det er helt ulikt meg, det har aldri skjedd meg før. Som publisist skal du ligge søvnløs før store saker publiseres, men dette er den absolutt tøffeste beslutningen jeg har tatt som redaktør.

– Men Budstikka skriver fortsatt om blåveis også?

– Det er viktig å ha litt humør. Budstikka er superseriøs i sin dekning av E18, skole og lokalpolitikk, men hvem orker å lese en avis som bare er alvorlig og trist. Men kan jeg få si noe kritisk om Budstikka også?

– Kjør …

– Det er for mye dårlig språk, vi må bli bedre på digital historiefortelling og vi har helt klart for mange blindsoner hvor saker glipper fordi vi ikke evner eller makter eller rett og slett ikke er gode nok til å se dem.

– Hvor er det vi glipper?

– Det kan for eksempel være deler av helsevesenet med eldreomsorg spesifikt. Vi kan være litt stolte og glade nå, men vi kan alltid bli bedre. Jeg har en lang liste med ting vi kan gjøre bedre.

– Hva står på toppen av den listen? 

– Kursing av alle ansatte til å jobbe på nettdesken, noe som ble utsatt på grunn av korona.

– Du kom til Budstikka i 2013 fra VG, hvor du ledet en avdeling med Norges aller hvasseste nyhetsjegere. Hva var den største forskjellen fra Akersgata til Billingstadsletta? 

– Størrelsen. Faget journalistikk er det samme så håndverksmessig er det ikke så store forskjeller som man skulle tro, men nyhetsavdelingen jeg hadde ledet i VG i syv år var større enn hele bedriften Budstikka er i dag. For meg handlet det om å få mest mulig ut av det som i mitt hode var små ressurser.

– Og så måtte du rett i to store nedbemanningsrunder?

– Siden 2012 er antall ansatte i Budstikka halvert. For en avisleder var det å måtte nedbemanne en redaksjon, både i 2014 og 2016, det tøffeste. Det finnes ikke for mange journalister i Norge, hverken i lokalaviser eller andre steder. Og man kan ikke tro det bare er å smøre tynnere utover og få alle til å løpe fortere. Derfor har vi blinket oss ut noen områder hvor vi skal være best.

– Hva er største forskjellen på Budstikka da du kom og til i dag?

– Holdningen om at Budstikka selvfølgelig skal strekke seg mot å være best i landet. Tanken om at vi skal knive mot de beste. At dårlig og nest best er ikke godt nok. Stoltheten i å være god. Jeg tror de holdningene er mer gjengs i bedriften nå enn tidligere. Jeg er god til å legge lista høyt, og vise at vi kan hoppe over. De få gangene jeg demotiveres litt er hvis jeg ikke synes folk er like ivrige som meg etter å få til ting. Det er faktisk noe jeg har jobbet litt med, at jeg ikke må ha en forventning til alle andre om at de alltid skal yte ekstra.

– Har du noen gang tenkt at du ikke gidder mer? 

– Nei! Men nå er jeg nok også litt unormalt glad i å jobbe. Jeg er berømt for å aldri logge av, særlig i Budstikka, men det betyr ikke at jeg ikke er ganske flink til å passe på meg selv. Selv om jobben er veldig utadvendt, er det aldri jeg som danser på bordene når det er fest på privaten. Men nå skal det feires. Jeg gleder meg til kakefest med de ansatte, korona-tilpasset.

– I tillegg til hovedprisen som «Årets mediehus» vant Budstikka i år også i kategoriene «Årets lokale nyhetsdekning» for dokumentet om Manshaus: «Den greie gutten» og «Årets lokale sportsdekning» for sakene om fluorbruk i langrenn. Det finnes en pris for det meste …

– Jeg hører noen si det, men da vil jeg sitere Tinius-stiftelsens Kjersti Løken Stavrum: «Det finnes ikke en eneste pressepris for mye.» Det er så tøft å stå i konflikt kontinuerlig, at av og til må det være greit å belønne godt arbeid.

– Vi er aldri bedre enn det siste vi har gjort. Hva er neste prosjekt?

– Budstikka har i min tid aldri vunnet en Skup-diplom, prisen for beste undersøkende journalistikk.

Historien om Angelica Heggelund, som døde nyttårsaften 2015, er en av få saker som har fått sjefredaktør Kjersti Sortland til å skjelve på hendene.

Historien om Angelica Heggelund, som døde nyttårsaften 2015, er en av få saker som har fått sjefredaktør Kjersti Sortland til å skjelve på hendene.

Les flere artikler

Budstikka bryr seg om personvern og er ansvarlig for dine data. Dataene blir brukt til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.