Undertegnede har bistått eier av Gullungene familiebarnehager som fikk en familiebarnehage stengt permanent, og uten varsel, etter et uanmeldt tilsyn. Senere har det vært tilsyn i to andre familiebarnehager.

Begrunnelsen for vedtaket var dels en relativt ubetydelig formalfeil ved manglende søknad om ferdigattest for midlertidige lokaler og dels noen påståtte avvik, for eksempel at det «lå leker og var rot» på gulvet.

Vedtaket var basert på en rekke feil, blant annet var det tatt bilder av naboeiendommen for å vise at det var noen stiger som sto oppetter veggen.

Budstikka journalistiske metoder, og manglende myndighetskritiske vinkel, er tankevekkende. Budstikka hev seg over denne saken og slo opp saken med krigsoverskrifter, bilder og førstesidehenvisning basert på kommunens vedtak før jul.

Kommunens påstander ble i all hovedsak gjengitt ukritisk. Et lite unntak var Budstikkas redaktør som i en leder påpekte at kommunen åpenbart ikke hadde tatt sin tilsyns- og veiledningsplikt på alvor, og at det ikke var oppsiktsvekkende at det i et tilsyn ble avdekket noen mangler.

Redaktøren la imidlertid deretter ukritisk til grunn kommunens påstand om at det hadde vært «helsefarlig» virksomhet.

Barnehageeier fikk «anledning til å uttale seg», men med svært korte frister i en svært stressende situasjon. Svarene ble gjerne plassert nederst i reportasjen, eller kortet ned slik det passet Budstikkas agenda.

En lokalavis som fungerer som et ekkokammer for myndighetene, er lite relevant. Budstikka synes å ha glemt sitt samfunnsoppdrag i jakten på klikk.

Undertegnede bisto barnehageeier da hun ble sykmeldt før jul, og måtte uttale seg på vegne av henne 21. desember om stengningsvedtaket da hennes opprinnelige advokat var akuttinnlagt på sykehus.

Budstikka publiserte saken dagen etter i stedet for å vente til jeg som ny advokat hadde satt meg inn i saken. Det ble stilt stigmatiserende spørsmål, med så korte frister at det ikke var mulig å få svart det ut på en ordentlig måte.

De korte fristene ble ikke begrunnet, og trusselen var at det ville blir trykket en artikkel enten man svarte eller ikke. Dette gjentok seg fredag 13. januar da Budstikka ønsket en kommentar om nye tilsyn.

Selv om undertegnede satt på en flyplass for å reise hjem fra København og gjorde journalisten oppmerksom på dette og behovet for å få satt seg inn i saken fra kontoret, var svaret at det ble satt en frist på noen få timer til fredag ettermiddag. Først etter kontakt med avisens redaktør ble fristen endret til «mandag kl. 10».

Flere ganger har vi gjort Budstikka oppmerksom på at dette er en kompleks sak, og at vi arbeidet med et grundig tilsvar til kommunen (som er barnehagemyndighet).

Vi gjorde det også klart at vi forventet at Budstikka ville interessere seg like mye for barnehageeieres synspunkter som for myndighetens synspunkter. De siste har Budstikka som nevnt viet veldig mye spalteplass.

Å utarbeide et grundig tilsvar på 20 sider med 9 bilag i en kompleks sak tar naturlig nok noe tid. Budstikka har ikke hatt tid til å avvente det i noen av sine reportasjer. Greit nok.

Men da vi sendte kopi av tilsvaret til Budstikka virket det som om det plutselig ikke hastet like mye for journalisten å gjengi tilsvaret som det hadde hastet å gjengi kommunens syn.

Å få flere ukritiske oppslag basert på at kommunen vedtar å stenge virksomheten din – levebrødet ditt og arbeidsplassen til flere mennesker – er svært tøft og svært stigmatiserende.

Kommunen har brukt store ressurser på én person som driver en familiebarnehage i nærmiljøet. Fire personer stilte fra kommunen uanmeldt på tilsyn, mens en ansatt som passet fire barn, skulle svare ut spørsmål hun ikke visste svaret på.

Barnehageeier fikk aldri en reell anledning til å korrigere feil og mangler før kommunen fattet vedtak om stenging.

Med sine oppslag har Budstikka bidratt til å forsterke denne ubalansen i maktforhold, i stedet for å bidra til å utligne den.

Spørsmålet her er ikke om kommunen har rett til syvende og sist, men om balansert journalistikk i en sak hvor det er et veldig ubalansert maktforhold.

Man kan sjeldent vinne en kamp mot media, ettersom media alltid vil ha det siste ordet. Men man kan si fra når man opplever at noe er ugreit – og håpe på at det kan føre til en justering av kursen.

Det er riktignok langt mer alvorlige saker enn denne hvor media har glemt sitt samfunnsoppdrag, saken om Viggo Kristiansen er for eksempel uendelig mer alvorlig. Men hver sak oppleves alvorlig for den som står i det.