Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg har en drøm der jeg ser meg selv som en gammel dame. Jeg bor et sted det er mulig å være litt sosial, ha noen å dele måltider og småprate med. Et fellesskap rundt meg gjør det mulig å leve et godt liv også, når jeg er litt skrøpeligere, i verste fall syk eller ensom.
Jeg drømmer om en alderdom der omsorg ikke er en eksklusiv tjeneste jeg ikke har råd til.
Men akkurat nå virker den drømmen ganske langt borte. Og det er som at den glir lenger og lenger unna for hvert år. For en sånn alderdom kan virke nesten utopisk, kun forbeholdt noen få – de friske eller de som kan kjøpe seg hjelp? Er det dit vi er på vei?
Hvor skal Asker bygge slike omsorgsboliger?
Eldrebølgen har vært varslet i mange år, helsekrisen like så. Samtidig som helsevesenet effektiviseres, blir antall helsearbeidere stadig færre. I 2030 anslår Statistisk sentralbyrå at det vil være flere eldre over 65 år enn barn her i landet. Flere vil antagelig trenge en eller annen form for oppfølging, i form av helsetjenester eller hjemmehjelp. Ifølge Folkehelseinstituttet forventes en dobling av dagens 100.000 demente innen 2050, mot år 2100 blir det en firedobling.
Allerede der brister drømmen om en god alderdom. For ordet eldreomsorg gir meg ikke lenger assosiasjoner som varme hender, et godt blikk, en del av et fellesskap. Jeg vet at mange opplever det, men jeg tror ikke jeg er alene i å kjenne en bekymring som stadig vokser.
Kanskje er du like påvirket som meg av den nye Brennpunkt-serien «Omsorg bak lukkede dører»? Jeg får bare ikke synet av den tunge bleia ut av hodet. Den demente kvinnen som hadde gått med den i 17 timer, som stavret seg på svake bein da hjemmehjelpen endelig kom.
Det var fælt. Ubehagelig. Jeg kjente at jeg umiddelbart spolte frem i tid. Hva om det var meg? Mine foreldre eller svigerforeldre? Naboen? Det er nesten så jeg kunne fornemme den klamme huden, sårheten fra bleia. Lukten av uvasket kropp. Følelsen av å være så nedverdiget. Skammen over å være til bry. Lettelsen over at en hjemmehjelp endelig kom, og fortvilelsen over at det skulle ta 24 nye timer før neste besøk.
Tillitsvalgt om dødsfallet i hjemmetjenesten: – Avvik av denne typen kan forhindres
Bare to dager etter første Brennpunkt-episode kom en annen tragisk historie, denne gang fra vårt eget område. En bærumskvinne i 70-årene ble funnet død hjemme, etter å ha falt ut av systemet etter et opphold på Stabekk helsehus. Kvinnen hadde ikke fått oppfølging av hjemmetjenesten på ti dager.
Foreløpig vet vi ikke hva hun døde av eller hvor lenge hun hadde ligget død før hun ble funnet. Vi skal ikke spekulere på omstendighetene. Men det er klart man gjør seg mange tanker om hennes siste dager.
Slik oppdaget hjemmetjenesten at kvinnen ikke sto på listen. Samme dag ble hun funnet død.
De mest rystende episodene som når offentligheten, sier ikke noe om hva gjennomsnittet opplever, hvordan helheten er. Det vil alltid være unntak, og det er utrolig mye bra som gjøres, av mange dyktige ansatte – i våre kommuner og i hele landet.
Vi kan ikke legge ansvaret bare på hjemmehjelp eller helsetjenester.
Men slike historier kommer for ofte. Det er for mange som ikke har det bra, som er ensomme med lav livskvalitet.
Bærum har åpnet en demenslandsby som første kommune i landet. Begge våre kommuner har nylig åpnet nye omsorgsinstitusjoner, og flere er under planlegging. En stor bekymring er likevel fremtidig bemanning. Vil det være nok til å gi oss den omsorgen vi ønsker?
Vi kan ikke legge ansvaret bare på hjemmehjelp eller helsetjenester. Vi kan ikke risikere at omsorg blir en sjelden luksusvare forbeholdt noen få. Vi kan få så mange nye systemer, nye teknologier eller ekstra hjelpemidler som bare det, men lite slår et sterkt fellesskap der vi tar vare på hverandre. Jeg lurer på om vi er nok opptatt av å være gode nok medmennesker?