Var det ikke for at vi er på full fart inn i en ny sommer, kunne det være fristende å si at det er høst i Kirstis stuer. Maleriene er tatt ned og snart forsvinner det brune flygelet også, det første hun og Finn kjøpte da de flyttet inn i 1981.

– Det, og en sofa fra Ikea. Jeg rydder og rydder og tømmer og tømmer og ... Huset er jo snart tomt, sier hun, og stemmen blir plutselig tykk og øynene fulle av tårer.

– Jeg har bestemt meg for å selge. Det er bare meg her nå, og det blir – for stort å leve alene i. For fullt av følelser og minner, om Finn, og oppveksten til alle ungene, og ... Jeg sitter jo her og sipper! Unnskyld. Det er litt mye akkurat nå.

Den største beslutningen er likevel ikke hussalget, men at hun trekker seg som daglig leder for livsverket sitt, Kirsti Skulleruds Ballett- og Dansestudio. Det hun grudde seg mest for var å fortelle de ansatte at hun ikke orker å være sjef lenger, at slitasjen i knærne er så stor at det er vondt å gå, så stor at hun ikke lenger klarer å vise de positurene hun må hvis hun skal lære andre å danse.

– Heldigvis sa Marianne ja til å overta. Marianne Barsøe, min trofaste høyre hånd i 35 av de 40 årene jeg har holdt på. Det er godt å vite.

Skryt og gode ord

Oppbrudd og forandring. Viktige valg og beslutninger. Dessuten er hun sliten, etter en ukes forestillinger av «Patina – å eldes med glans», et særdeles særegent stykke, med 23 dansedamer fra 70 til 90 år på scenen. Hennes aller siste oppsetning. Da det ryktet spredte seg, sørget «noen» for å kuppe premierefesten.

– Plutselig tøt gratulantene frem, med blomster, og taler som var helt overveldende. Jeg ble kjempeglad, og rørt, og litt brydd. Jeg blir alltid det, når det blir så mye skryt og oppmerksomhet at det kjennes helt uvirkelig. Og så tenker jeg at folk må bli lei av meg. Lei av «hu derre Skullerud, nå igjen»!

Det behøver hun ikke bekymre seg for. Å finne noen som snakker stygt om Kirsti Skullerud er kul umulig, skrev vi, allerede for snart tyve år siden. Det motsatte, derimot. Ellen Kjellberg for eksempel, lektor ved Statens balletthøgskole, avleverte på sparket følgende attest:

– Kirsti Skullerud er en ildsjel i ballettmiljøet i Norge. Hundre prosent seriøs, meget kunnskapsrik, men samtidig ydmyk og alltid åpen for å lære mer. Dessuten er hun nesten ubegripelig engasjert og entusiastisk etter så mange år i bransjen. Oppriktig glad i barn, glad i mennesker, med et vesen som gjør at alle blir glad i henne. I jubileumsåret er ni av elevene hennes inne på Statens balletthøgskole, samtidig. Jeg kan ikke huske noen annen ballettskole som kan vise til maken, sa Kjellberg.

– The Royal Academy of Dance, sier hun selv, som om det forklarer alt.

– Noe bedre, mer pedagogisk undervisningssystem finnes ikke, sier hun.

LES OGSÅ: Bajazz feirer 20 år med dans

 

– Et fyrverkeri av et menneske

Begeistringen er åpenbart gjensidig. I 2003 kåret Det Kongelige Akademiet livsverket hennes til Skandinavias beste ballettskole, med følgende begrunnelse: Kirsti Skulleruds ballettskole er den skolen i Skandinavia som lærer opp de beste elevene i verdens mest utbredte dansemetodikk.»

Som Gry Bech-Hansen, den første av elevene hennes som kom inn ved Balletthøgskolen, før hun feide inn i Oslo Danse Ensemble. Som solodanser ved Nasjonalballetten, Eugenie Skilnand.

Som Martin Løfsnes, ekstremtalentet som begynte å danse hos Kirsti 18 år gammel, og fem år senere kom inn i eliteensemblet ved Martha Graham School i New York.

– Fordi elevene hennes er grunnleggende riktig trenet, sa Kjellberg.

Og nå, etter å ha interpellert nye kilder; et dryss av nye superlativer.

– Om jeg vil snakke om Kirsti Skullerud? Har du god tid, sier Toni Ferraz, mesterdanser selv, og en av grunnleggerne av Oslo Danse Ensemble.

– Kirsti er et av de mest positive menneskene jeg kjenner. Omtenksom, snill, lojal og trofast. Folk elsker å jobbe for henne, fordi hun alltid vil bli bedre og alltid stiller høye krav, ikke minst til seg selv. Men også fordi hun er en fantastisk venn. Kirsti passer på folk. Hun har alltid vært en eksepsjonell coach som får frem det beste i disse unge menneskene. Dansemiljøet taper en viktig pedagog når hun sluttet å undervise, men det hun gjør nå, slik hun har det nå, er både helt riktig og en beslutning det står stor respekt av.

– Kirsti er et fyrverkeri av et menneske. Strømmer over av kreative ideer og påfunn. Ingen danseskole kunne ha et mer positivt ansikt utad enn vi. Blid, sympatisk og tillitvekkende, og med en helt egen evne til å trekke til seg de beste instruktørene som finnes. Dette blir store sko å fylle, sier Marianne Barsøe.

LES OGSÅ: Danset seg gjennom tiden

 

Fortsetter som coach

– Dette må ikke bli en trist historie, for det er det ikke, sier Kirsti selv.

– Dette er ikke noen slutt, men en ny begynnelse. Det er sant at når en dør lukkes, åpnes nye. Jeg har utdannet meg til helsecoach og skal blant annet drive mestringskurs for barn og unge. Målet er å få alle som kommer til meg til å forstå at de har alt de trenger for å lykkes og ha det bra, inni seg.

– Minner mistenkelig om metodikken du alltid har benyttet deg av?

– Det er sant. Forskjellen er at jeg går fra store grupper til en-til-en-møter. Jeg har innsett at det er coach jeg er, og alltid har vært, og vil være. Jeg vet at jeg har gitt mye til mange. Det er min gave, å ha fått evne til slikt, og den evnen skal jeg fortsette å bruke, men uten å måtte danse med vonde bein.

– Det hun gjør nå er både modig og riktig, sier daglig leder for showrestauranten Wallmans, og jammen er hun ikke Kirstis datter, Hanne Skullerud Alexandersen (45).

– Jeg danset hos mamma fra jeg var liten, og det er fantastisk å ha henne som mamma og mentor. Den største gaven hun har gitt meg er at hun har lært meg å stole på meg selv, tørre å være meg selv, tørre å stå for noe og tørre å stå på en scene og foran andre forsamlinger. Jeg kjenner ingen som er bedre egnet til å drive slike kurs enn henne.

«Rykkinn-jente starter ballettskole» sto det i lokalavisen for snart 40 år siden, selv om det ikke var helt sant. Kirsti Skullerud er Oslo-jente, yngst av tre søstre, oppvokst på Grorud.

– Far døde da jeg var fem. Mor måtte oppdra jentene sine alene. Det klarte hun veldig bra, sier yngstejenta.

LES OGSÅ: Kulturen krever mer plass

 

Drømmen var egen danseskole

At Kirsti skulle bli ballettdanserinne visste hun fra hun åtte år gammel og så «Reisen til Julestjernen» sammen med mor.

– Det var bare det jeg ville, enda alle andre sa at jeg burde arbeide med barn, for det var lille Kirsti aldeles enestående til, mente de. Og de fikk jo på en måte viljen sin da, til slutt, ler hun.

Først med egne barn. Da det første kom var hun bare 18 år gammel og Finn to år eldre. Dermed havnet tåspiss-skoene på hylla for en stund.

– Da Finn ble ferdig med økonomutdannelsen sin, hadde vi to barn, og jeg var blitt 25. Nå er det din tur, sa Finn.

For sent å bli danser, men dansepedagog kunne hun vel bli?

Det var slett ikke sikkert. På Operaens ballettskole sa de at jo da, hun måtte gjerne prøvedanse, men være klar over at dette ikke var noe for en tobarnsmor. Tobarnsmoren gikk ikke bare på prøvedansen. Ifølge sikre kilder danset hun fletta av de andre også.

– Jeg slappet helt av under prøven. Hadde ikke nerver i det hele tatt, for jeg kom jo ikke til å komme inn, uansett.

Men det gjorde hun, på pedagoglinjen ved Den Norske Operas Ballettskole. Da skoleårene var omme, ble hun spurt om hun ville fortsette som lærer.

– Jeg kunne jo ikke si nei! Problemet var at jeg var fast bestemt på å starte min egen skole, med en gang. Så gjorde jeg begge deler, i tre år. Mandag, onsdag og fredag, på Operaen, tirsdag og torsdag for meg selv, på Belset og Bryn. Det var strevsomt, for Finn, ler hun.

LES OGSÅ: SBærum Kulturhus satser på å lokke flere med store navn

Nå er det blitt 40 år

Så ble Kolsås senter bygget, i 1981, og Kirsti fikk flytte inn i kjelleren. Det ble suksess fra første dansetrinn. Nye tåspisstalenter tøt tilsynelatende ustoppelig opp fra ballettbunkersen hennes. Drømmen om egen danseskole var blitt virkelig, men det hadde sin pris. Kanskje var hun litt mer hjemme om formiddagene, men de fleste kveldene og helgene var fullt belagt.

– Mamma har ingen grunn til å ha dårlig samvittighet. Når ikke hun var der var pappa på plass. For meg var de perfekte foreldre, unge og lekne. For hverandre var de perfekt match. Pappa; den litt konservative, ordentlige, trygge havnen. Mamma; breddfull av kjærlighet og pasjon. De utfylte hverandre. Det hadde nok ikke blitt helt den samme oppveksten om begge hadde vært siviløkonomer!

«I 20 år har Kirsti Skullerud og danserne hennes satt farge på kulturlandskapet i Bærum, med øyefryd som «Blomsterfesten» og «Ali Baba». «Flaggermusen» og «Den glade enke», «Askepott» og «Peter Pan», skrev vi, og fortsatte:

«I 1989 etablerte hun eliteensemblet «Happy Feet», og allerede med debutforestillingen «Tap, Toes & Turns» inntok de Det Norske Teatret. I 1992 «tok» de Oslo Konserthus også, i forestillingen «Trollmannen og blomsterpiken». I 1993 fikk de presentere seg for hele landet, da deler av «Blomsterfesten» ble sendt på NRK. Da det ble OL på Lillehammer, dukket Kirstis dansere bokstavelig talt opp som troll av eske, og Sommerkonserten i Holmenkollen var de med i tre år på rad, I -94 var de tilbake på Det Norske igjen, da Happy Feet femårsjubilerte, og året etter, for tredje gang, da FN fylte 50.

Nå har hun holdt på i snart tyve år til. Er det mulig å si at noe var aller morsomst?

– Blomsterfesten – og Patina. Det første store jeg turte å gjøre, og det siste. Og alt imellom! Fy søren så heldig jeg er som har fått lov til å holde på så lenge! Planer? Dansetrening med Patina-damene en gang i uken, og suppemøte i Kulturhuset en gang i måneden. Og så skal jeg reise! Jeg begynte i fjor, alene, med tog, til en liten landsby i Italia, dit far reiste da han ble kreftsyk, i 1952. Han skrev dagbok og jeg skrev dagbok og nå skal jeg flette dem sammen til en bok og en film. Fy søren så mye jeg skal gjøre nå!