Budstikka (4. april) forteller en sterk historie om Lisbeth Hjortland som fikk MS da hun var 41 år. 

Etter ti år med denne alvorlige sykdom har hun store plager. Trykksår og smerter er en del av hennes hverdag. Store deler av dagen er hun lenket til rullestol. 

Den livsfriske damen som var aktiv lærer, mamma og mormor, fikk livet snudd på hodet.

Kommunen ga henne et tilbud med 44 timer BPA (ordning som sikrer litt frihet og medvirkning til eget liv) per uke. Det fungerte på et vis. 

Med et pennestrøk ønsker de å endre dette til kun 26,15 timer per uke. Over 40 prosent av den sårt tiltrengte hjelpen forsvinner. 

Nå får hun kun 15 minutter til å handle per uke, 15 minutter til å lage tre måltider per dag. Rekk opp hånden den som klarer det?

De fjernet 2,5 timer da hun nevnte at hun hadde barnebarn på besøk samtidig som hun fikk hjelp av BPA. Det var ikke tillatt.

Hva er kommunens definisjon av et verdig liv? Har ikke pleietrengende anledning til å ha barnebarn på besøk?

Leder av tildelingskontoret Preeti Gill opererer med omvendt bevisbyrde. Kommunen reduserer ensidig tilbudet og tvinger brukeren til å fremlegge nye bevis på at de trenger BPA. 

Jeg har hatt gleden av å møte Lisbeth i mitt arbeid og ble imponert over hennes styrke og vilje til å leve et godt liv. Hun trosser plager og smerte og forsøker å trene hver dag. Til dette trenger hun hjelp. Denne hjelpen skal kommunen frata henne uten noen form for saklig begrunnelse. 

Skattebetalere verdsetter at det offentlige stiller krav knyttet til offentlig støtte. Men vi verdsetter ikke at byråkrater ikke evner å utvise normalt godt skjønn. 

Det er neppe noen som har BPA for moro skyld. Disse ordninger tvinges vi til å bruke når behovet er reelt og vi ikke har andre løsninger.

Lisbeth er en hverdagshelt som tappert kjemper for en ordning som hun er helt avhengig av.

Kommunen var fritatt taushetsplikten, men hadde ikke stamina til å uttale seg konkret i denne sak. Det er nok lettere å pakke det inn i generelle termer. 

Den verdighet Lisbeth og alle andre i hennes situasjon fortjener, har Bærum kommune ansvaret for å bidra til gjennom gode tjenester.

Bærum kommune svikter Lisbeth, og de må selv snarest rydde opp i egne feilvurderinger. Det kan ikke være slik at de som rammes av alvorlig sykdom, også skal bære byrden med å få det offentlige til å gi dem lovpålagte tjenester.

Lisbeth frykter at hun nå vi komme på sykehjem. Det forventes en omgående opprydding og at tildelingskontoret er like raske til å rette opp som de var til å skjære ned i tilbudet. Anstendighet heter det. 

Det trenger vi alle, også Lisbeth som er rammet av MS og som trenger hjelp til det vi andre tar som en selvfølge.