Hva er det med Bærum kommune som gradvis raserer skolebibliotekene?

Det har i perioden 2018 til 2022 vært en rekke innlegg i Budstikka om Bærum kommunes systematiske nedbygging av skolebibliotekene.

Det har vært innlegg med motstemmer fra alle hold: lærere og andre pedagoger, skolebibliotekarer, ungdommer, foreldre, besteforeldre, Bærum biblioteks venner, Høvik biblioteks venner, pensjonerte politikere og en rekke andre engasjerte enkeltpersoner og fagfolk.

Det er slått fast, med samfunnsmessig bekymring, at barn og ungdoms lesing av bøker har avtatt merkbart.

Motinnleggene i Budstikka til nedskjæringene har vært engasjerte, saklige og seriøse. Kommunens tilsvar med begrunnelse for sitt tiltak, den systematiske nedskjæringen av ressursene til skolebibliotekene, har vært praktisk talt fraværende.

Kommunen har konsekvent unnlatt å delta med tilsvar. Derfor ble det heller ikke en debatt, men en strøm av kunnskap og informasjon om hva et skolebibliotek er, hvordan det fungerer og hva det betyr for barns trivsel og læring på skolen.

Politisk og ledelsesmessig faktaresistens og tonedøvhet som svar? Det kan synes slik.

I Klassekampen 28. mai i år skriver redaktør Mari Skurdal i sin leder «Maktas ansikt» blant annet: – «Makten må ha et ansikt», skriver den forrige ytringsfrihetskommisjonen i utredningen «Ytringsfrihed bør finde Sted» (1999). «Demokratisk maktutøvelse må skje i åpenhet. Vi må føle at vi vet hvilke krefter som driver samfunnsutviklingen og som således legger rammen om våre liv», skriver kommisjonen.

Kommisjonen, som ble ledet av Francis Sejersted, slår fast at meningsutveksling er minst like viktig for de demokratiske beslutningsprosedyrer som voteringene. Den skal tjene den bedre innsikt og den bedre beslutning. Blir samfunnsspørsmål godt opplyst, styrker det den felles fornuft.

Utredningen fra Sejersted og hans utvalg er et godt dokument som alle som befatter seg med offentligheten, vil ha nytte av lese, selv om det i disse dager arbeides med en ny utredning tilpasset vår tid.

Ikke minst kan det være nyttig for mennesker med makt å få gjenoppfrisket hvorfor tidkrevende offentlige debatter er et gode og en forutsetning for et sunt demokrati.

Dessverre tar ikke alle som tar beslutninger, seg tid til å argumentere for sine synspunkter. I sak etter sak ser vi at maktmennesker unnlater å svare på kronikker, høringsuttalelser og spørsmål i Stortingets spørretime. Kritiske innspill møtes med en form for arroganse bare folk i posisjon kan tillate seg – de trenger ikke argumentere, for de bestemmer uansett.

Og det er denne siste setningen som fikk meg til å assosiere og skrive dette innlegget. For akkurat slik oppfattes det: Bærum kommune trenger ikke å redegjøre for sine argumenter og handlinger. Den bestemmer uansett.

Skal det virkelig fortsette å være slik?