Debatt, Digitalisering | Barn og unges skjermbruk

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg må bare få si unnskyld. For at jeg ikke visste bedre. For at jeg ikke innså det viktige ansvaret myndighetene sitter med. Og for alt vi foreldre har måttet tåle.

Hvorfor skriver jeg dette? Jeg brenner for det gode samfunnet vi på mange måter fortsatt har. Når jeg skriver «på mange måter», så mener jeg også tydelig at det er visse ting som ikke er så bra lenger.

Ett slikt område er digitaliseringen. Og hvordan dette har foregått. Historisk sett har vi nå sett enorme endringer på kort tid. Har vi håndtert dette på en god måte? Og hva med barna våre?

På et foreldremøte for datteren vår i 2017 ble det oppdaget at det foregikk en del drøye ting på Snapchat. Som ingen voksne var klar over. Og som alle barna visste om. Vi tok tak i dette etter beste evne. Uskylden var borte, og vi har aldri funnet den igjen.

Høsten 2020 begynte jeg som foredragsholder for Barnevakten. Her vil jeg bare benytte anledningen til å si at jeg ikke uttaler meg på vegne av Barnevakten.

Ett oppdrag var for en gruppe foreldre på en skole i Bærum. De ønsket seg noe mer enn kun standardforedraget. De ønsket fullt fokus på hvordan filtre kunne hjelpe dem med å holde kontroll både på tidsbruken og innholdet knyttet til barnas skjermbruk.

«Jeg kan godt holde et foredrag og komme med forslag og tips til filtre, foreldreinnstillinger og slikt». Så fulgte jeg opp med: «Men hva med selvregulering? Er det ikke viktig at barna lærer seg dette?».

Jeg sitter i dag med dårlig samvittighet. Ja, jeg er rett og slett en angrende synder.

Ikke fordi jeg utfordret på å fokusere på grensesetting og selvregulering. For det viktig at barna blir satt grenser for. Og det er viktig at de lærer seg å regulere skjermbruken. For hvordan blir det ellers når de en gang flytter hjemmefra? Hvordan kan vi vite at de ikke ramler dypere ned i kaninhullet? Filtre og teknologi kan hjelpe oss – brukt rett kan det være en god hjelp.

Det jeg angrer på, er at jeg ikke løftet blikket. At jeg ikke visste det jeg vet nå. Om et svært viktig perspektiv som begynner å komme tydeligere frem. Blant annet gjennom gode artikler i Budstikka.

Jeg skjønte ikke at mye av ansvaret også ligger på myndighetene. Og at dette var mer eller mindre fullstendig fraværende.

Resultatet? At mange foreldre strever med å holde hodet over vannet når det gjelder barnas skjermbruk.

Gunn Enli, forsker ved Universitetet i Oslo, tydeliggjør dette i sin artikkel «Digitale forstyrrelser – et nytt politikkfelt eller individets problem?»:

«Strategidokumentene for digitalisering er generelt teknologioptimistiske og reflekterer sjelden over uheldige konsekvenser for individ eller samfunn».

Ansvaret for å begrense de negative sidene av digitaliseringen ble plassert hos individet.

I februar 2022 ga Medietilsynet ut rapporten «Digitale dilemmaer». Mot slutten står det:

« … verden har endret seg dramatisk de siste årene, spesielt med tanke på hvordan det digitale veves stadig dypere inn i samfunnsstrukturer, sosiale relasjoner, kulturer og markeder.» ... «En så grunnleggende samfunnsendring kan ikke løses av familiene alene.»

Jeg kommer til å fortsette å engasjere meg, og til å holde foredrag på skoler og i foreldremøter. Det jeg ikke kommer til å gjøre igjen, er å oppfordre foreldre til å «stå i dette alene» – og til å være med på opprettholdelsen av «selvreguleringstyranniet».

Her må vi som samfunn ta et tydeligere og felles ansvar. For dette fortjener barna.