Skip to main content

De forteller historien vi aldri må glemme

TIDSVITNER: Rolf Olaf Haavik (88) og Øystein Aagenæs (90) satt begge to som fanger på Grini. I dag er de omvisere på museet og forteller sin historie fra fangeleiren under krigen. I år får de utmerkelsen «Årets bankende hjerte» får sin innsats for museet. FOTO: TRINE JØDAL

Et rødmalt hus fullt av Norges krigshistorie, og to eldre herrer som kan fortelle. I år har Budstikkas lesere kåret guidene på Grini museum til «Årets bankende hjerter».

– Det er viktig at folk vet hva som skjedde her, sier Øystein Aagenæs (90) og tar på seg skjerf og jakke.

Han har tatt de gode skoene i dag, siden han skal ut å gå i snøen ved fangebrakken utenfor Grinimuseets røde hovedhus.

– Jeg håper jeg har plantet nok informasjon og kunnskap hos folk som har vært her på besøk gjennom årene. Til at historien lever videre etter oss, legger Rolf Olaf Haavik (88) til.

De to aldrende herrene, bosatt på henholdsvis Kolsås og Vakås deler mer enn oppgaven som museumsguide. I år har Budstikkas lesere kåret dem til «Årets bankende hjerte», for innsatsen for Grini-museet. De er på plass her annenhver helg, hele året rundt. I tillegg holder de åpent for grupper som har avtalt besøk i ukedagene.

Historiene de forteller er deres egne. Om å være nummer 11.379 og nummer 13.923. Fanger på Grini under krigen.

LES OGSÅ: Lager teater om fangeleir

Tystet på

Haavik hadde nettopp fylt 17 år da han, etter fire uker i varetekt hos Gestapo i Haugesund, og et par dager i Stavanger fengsel, ble fraktet med toget til Oslo.

Han var blitt tystet på etter at han og et par andre hadde tatt seg inn i kinoens loft der de konfiskerte radioene ble oppbevart. Planen var å lage ny sender. En av dem som var med var plukket ut fordi han var nabo til kinoen, og dermed var det kort vei å frakte radioene. Men han var snakkesalig også, viste det seg.

Haavik visste at Gestapo kom for ham allerede dagen i forveien.

– Han som plapret var blitt arrestert først. Da visste jeg at vi var avslørt, forteller 88-åringen.

Tok kopier av tyske tegninger

Det kunne imidlertid gått enda verre. Haavik hadde i en periode arbeidet i kopisentralen hos Haugesund skipsverft. Dit kom tyskerne med tegninger over festningsanlegg de bygget langs norskekysten. 16-åringen sørget for å ta ekstra kopier, som han rullet sammen og gjemte bak vedstablene i kjelleren hjemme. Kvelden før Gestapo hentet ham brukte han på å brenne dem i vaskekjelleren.

– I ettertid har jeg skjønt at de må ha kjent til kopiene. De hadde holdt sentralen under oppsyn i lang tid. Men Gestapo-offiseren unnlot å ta opp det mest provoserende gjøremål, kopiering av vital informasjon, forteller han.

NORGES STØRSTE FANGELEIR: Politiske fanger fra hele landet, nesten 20.000 totalt, satt på Grini fra 1940-1945. FOTO: BÆRUMSSAMLINGEN

LES OGSÅ: Øisteins (91) krigshistorie så endelig dagens lys – nå kjemper Milorg-veteranen sin siste kamp

Ble undervist i Mein Kampf

På Grini ble han først satt til «slavejobb» med bygging av dammen til gartneriet. Hardt arbeid fra morgen til kveld, mens den tyske vakten lå på rygg i gresset og hylte opp hvis noen av fangene tok en kort pause.

Deretter ble han plassert i Jugend-gruppa, en slags skoleavdeling for de under 23 år, med den hensikt å nazifisere dem.

– Vi ble undervist i Mein Kampf. Det var mange av oss som spurte oss om ikke Europas statsledere burde vært mer forberedt på Hitlers fremtog etter at vi hadde lest boken, sier Haavik.

Læreren var den tyske SS-offiseren Sartor. Vanligvis ansatt ved Victoria terrasse. Men til Grini kom ham i sivil og snakket høflig på brukbar norsk.

– Men jeg vet ikke om noen som lot seg sjarmere til den andre siden likevel.

– Du var bare 13 år da krigen brøt ut. Hva var det som fikk deg inn i motstandsarbeidet?

– Motstandslysten ble nok vekket av at jeg skammet meg litt over de eldre generasjonene. Over at de tyske styrkene så enkelt fikk komme til makten i Norge, at de fikk lande med sine fly på Fornebu den 9. april, uten at noen gjorde motstand. Jeg ville ikke sitte stille og se på hva som skjedde med landet mitt.

PENGEJAKT: Haavik og Aagenæs har vært i aktive i jakten på støtte til museet. Nå ser det endelig ut til at brakken i bakgrunnen blir satt i stand. FOTO TRINE JØDAL

LES OGSÅ: Klasse 2B: – Ja, vi vil ha fred

Fikk beskjed om at skulle sendes til Tyskland

Grini fangeleir, på tysk kalt Polizeihäftlingslager Grini, ble tatt i bruk som interneringsleir for norske krigsfanger i 1940, under ledelse av kommandant SS-offiser Hermann Koch. Hovedbygningen var opprinnelig bygget som kvinnefengsel, og sto nesten ferdig da krigen brøt ut i Norge.

Det første året var formålet med leiren kortvarige interneringer. Men fra juni 1941 ble den tatt i bruk for politiske fanger fra hele Norge. Totalt ble 19.788 fanger registrert i leiren. Av disse ble 3.402 deportert til fengsler og konsentrasjonsleirer i Tyskland.

Den skjebnen var den som utløste størst angst hos fangene. Så sent som i mars 1945 fikk Haavik beskjed om at han var en av 300 som skulle av sted med skip til Tyskland.

– På den tiden gikk ryktet om at Tyskland tapte krigen. Planen var å bruke oss som gisler om bord i tyske transportskip, for at de skulle kunne seile av gårde uten å risikere å bli angrepet. Slik gikk det imidlertid heldigvis ikke. Skipet vi skulle reist med ble senket på vei nordover, forteller han.

 

VAKTTÅRN: Vakttårnene og piggtrådgjerdet rundt fangeleiren på Grini. FOTO: BÆRUMSSAMLINGEN

Tatt på øvelse i Østmarka

Etter hvert som antallet fanger økte ble leiren utvidet. I tillegg til fengselsbygningen ble det reist en brakkeby med over 30 brakker for innkvartering, verksteder, sykestue, kjøkken og mer til.

De fire første ukene på Grini tilbragte Øystein Aagenæs på celle, eller «haft». Han var 19 år. Tatt på øvelse med Milorg i Østmarka.

– En dag i 1943 fikk jeg en forespørsel fra en venn i gymnasiet om jeg ville bli en del av et Milorg-lag. Det kunne jeg ikke si nei til, sier han.

I september 1944 ble han innkalt på øvelse i Østmarka, ved Bjønnebeite. De var tre lag av ti menn hver.

– Etter et treningsopplegg siste dag sto jeg og to venner og vasket oss i en kulp, hundre meter fra selve leiren, da 3–4 tyske soldater omringet oss og ropte «Hande hoch» og «hinlegen». De skjøt opp mot leiren. Resten av troppen klarte å stikke av, men tyskerne tok oss til fanger. Da de gikk forbi hytta med våpen, trakk en av tyskerne konklusjonen. «Dann ist die Ende klar», sa han, forteller Aagenæs.

Angiver plukket ut Milorg-medlemmene

En stor razzia hadde funnet sted i Østmarka den dagen. De tok med alle unge menn, også bærplukkerne, i alt cirka 70 mann til Grini. Der ble alle stilt opp i en lang gang, mens en mann med maske plukket ut de fem fra Milorg. Det var liten tvil om at de var angitt.

– Jeg var den første som kom inn til forhør. Jeg nektet et par ganger på at jeg tilhørte Milorg og sa jeg hadde plukket tyttebær. Da ble Gestapisten utålmodig og hentet angiveren fra et naborom, forteller Aagenæs.

– Det var meningsløst å nekte lenger. Men jeg vet fremdeles ikke hvordan han visste at jeg var i Milorg. Jeg så ansiktet hans og hadde aldri sett ham før.

LES OGSÅ: Da freden kom til Skaugum

Kvinnene hadde det verst

På museet står modellen over fangeleiren. Med alle brakkene på rekke og rad.

I glassmontre ligger håndarbeid som fangene laget. De sydde og broderte. En kvinne strikket små votter med hårnåler. Mennene laget eget verktøy til treskjæring. Kniv hadde de selvsagt ikke lov å bære.

Haavik peker og forteller. Om duken som er brodert av selveste Arnulf Øverland, om tegningene av Gunnar Bratlie – illustratør i Norsk Ukeblad den gangen, arrestert for en karikatur av Hitler selv.

Fangene led ingen stor nød i leiren. Men det var trangt om plassen. Og for kvinnene var det verst. De bodde 5–6 stykker på det som var ment som eneceller. Og i motsetning til de mannlige fangene fikk de ikke gå ut. Vegg i vegg med kvinneavdelingen lå også Grinis dødsceller.

 

FRIHET: Bildet viser trolig dagen da fangene pakker seg ut av sitt opphold på Grini. FOTO: BÆRUMSSAMLINGEN

Tyskernes teorier kom fangene til hjelp

Matrasjonene var små, men noen sult var det likevel ikke. Jevnlig ble varer smuglet inn. Ofte gjennom arbeidslagene som arbeidet ute.

– Da vi gravde grøfter på Furulund, smuglet venner og familie ting til oss ved å legge det ved siden av bøtta på utedoen vi brukte, ved butikken der. Vi la det i kaffekannen for å få det med oss inn i leiren igjen, forteller Aagenæs.

Ble én tatt i regelbrudd, ble hele brakken straffet. Den tyske offiser Kunze var en av dem som likte makten uniformen ga ham. Han beordret alle klær og madrasser ut av vinduet på brakkene, gjerne ut i søla, dersom det ikke var ryddet etter reglementet. Men i det store og hele ble de norske fangene behandlet bra.

– Vi var germanere, som dem selv, sier Aagenæs.

– Deres overbevisning om den ariske rasen skånet oss for det verste, sier Haavik.

Se de historiske bildene fra krigen

Seks skutt som hevn for Hitler-attentat

I 1944 skiftet imidlertid stemningen i leiren. I juli var det et attentatforsøk mot Hitler. Som en konsekvens ble seks tilfeldige fanger på Grini plukket ut, tre kvinner og tre menn.

– Jeg tror de kanskje trodde de skulle slippes fri, forteller Haavik. De seks ble ført bort i skogholtet like ved. Ved en trestamme ble de henrettet. Stammen med kulehullene står på museet. Den bærer deres navn.

– Den ene jenta ble bare 20 år.

I løpet av den sommeren skjønte fangene at noe var på gang. Flere ble henrettet. En natt ble alle hentet ut til appellplassen, hvor de måtte stå foran geværmunningene til tyske soldater i en time. I ettertid fikk de vite at de allierte hadde gått i land i Normandie. Dårlige nyheter fra østfronten førte til stadig flere avstraffelser.

LES OGSÅ: – De sikret oss friheten vi har i dag

Drevet i døden

Kommandant Kunze ble stadig mer aggressiv utover høsten 1944. Ofte i fylla.

– Han ledet straffeeksersisene. Tvang fanger til å fysiske øvelser, løping, krabbing og harehopp. De måtte holde på så lenge Kunze fant det for godt. Det kostet flere livet, forteller Haavik.

En av dem som døde var sogneprest Thu. Haavik overtok for ham i keramikkverkstedet.

– Det var et bra sted å være, men en svært spesiell måte å overta den jobben på, forteller han.

I et av glassmontrene er det et askebeger derfra. I et skap står et krus. En gave fra en mann til museet. Hans onkel hadde laget det på keramikkverkstedet.

– Det er spesielt for meg, sier Haavik.

Han fisker frem en liten bok fra lommen. Det er hans egen minnebok fra tiden på Grini. Mange av fangene fikk laget seg en slik. En bitte liten bok hvor de andre på brakken skrev navnet sitt, kanskje noen ord eller en liten tegning.

– Jeg flyttet så mye i leiren og fikk meg aldri en egen bok, forteller Aagenæs.

– Men for noen år siden møtte jeg en fyr som hadde mitt navnetrekk i sin.

 

Pengestøtten vokser

Den 7. mai mai 1945 ble igjen fangene på Grini samlet på appellplassen. 5.000 i tallet. En mann fra de norske politistyrkene i Sverige steg opp på talerstolen og meddelte at Norge var et fritt land. Fangene var igjen frie menn og kvinner.

– Første gang jeg var tilbake var på slutten av 70-tallet, forteller Haavik.

Mye var forandret på området som hadde huset Norges største fangeleir. Brakkene var borte. Bærum kommune hadde sikret seg en av dem, og flyttet den til Kadettangen. Nå er den hentet tilbake, og forhåpentligvis har de nok penger til å sette den i stand neste år. Kommunen har nylig lovet dem to millioner hvis de skaffer til veie resten fra andre bidragsytere.

Dermed har de skaffet de siste fire millionene de trenger. For å sikre Grini-museets fremtid.

Det har vært den store oppgaven i år. Og ved hjelp av entusiaster og lokale politikere fikk de til slutt statsrådens oppmerksomhet også. Og to millioner ekstra over statsbudsjettet. Nå ønsker de seg bare enda flere besøkende. Gjerne unge.

 

Ønsker seg skoleklasser

– Vi skulle gjerne hatt flere skoleklasser hit. Det kom mange før, men nå har jeg inntrykk av at turene til Polen prioriteres, sier Haavik.

– Som regel er det foreninger vi holder omvisninger og foredrag for.

Aagenæs nikker.

– Gjennomsnittsalderen blant publikum har økt, sier han.

– Nå er de så gamle at noen sovner underveis. Jeg liker i alle fall å tro det skyldes alderen, og ikke oss.

Når Peer Gynt-tours parkerer bussen utenfor det rødmalte museet vet de imidlertid at de har en utfordring.

– Da er det knapt plass, sier Haavik og ler.

LES OGSÅ: – Han mistet livet mens vi feiret freden

 

Les flere artikler

Budstikka bryr seg om personvern og er ansvarlig for dine data. Dataene blir brukt til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.