Skip to main content

Sysselmann på Svalbard: Imponert over dugnadsinnsatsen

ENDELIG HJEMME EN TUR: Det er to uker siden rastragedien på Svalbard og sysselmann Kjerstin Askholt kan endelig hvile hodet mot familiehesten Cosis myke mule igjen.

Kjerstin Askholt, sysselmann på Svalbard, har hatt sitt å gjøre den siste tiden.

Det er første søndag i et helt nytt år. Utenfor vinduene i Hønsveien faller florlette snøfnugg over rimhvite jorder, som var det en helt ordentlig vinterdag, plutselig. Innenfor er sysselmannen på Svalbard just våknet etter 12 timers sammenhengende søvn.

– Akkurat like lenge som jeg sov natt til lørdag.

Hun merket det ikke mens det sto på. Hvor sliten hun var. Alltid like vennlig stilte hun opp i alle kanaler, til alle døgnets tider, og besvarte alle spørsmål som kom. Som Budstikkas bønn om portrettintervju.

«Vær snill ikke å gjøre dette for «festlig», skrev hun, da vi ba henne forberede en god historie eller tre.

«Jeg er fortsatt i en situasjon hvor 80 mennesker er evakuert og to begravelser gjenstår, og vil ikke gi et intervju som kan virke respektløst i forhold til en slik situasjon. Da blir min person veldig lite viktig. Men jeg stiller ellers gjerne opp for Budstikka.»

«Så fint! Når, og hvor?»

«Er søndag greit for deg? Har masse jeg gjerne skulle ordne lørdag, dersom jeg kommer meg ned med flyet i dag. Kanskje du vil bli med i stallen? Et sted jeg gjerne drar når jeg trenger litt ro og en hestemule å hvile pannen mot».

LES OGSÅ:– Det var enorme mengder med snø– Det var enorme mengder med snø Det var enorme mengder med snø

Har funnet sin stil

Det ble «hjemme hos» isteden, i et hus i fortsatt full juleberedskap, som for å ta igjen det tapte etter en høytid som ble tragisk annerledes enn gruvesamfunnet i Longyearbyen hadde drømt om.

Det tusser av julenisser alle vegne, ungenes gamle dorullkjerneutgaver inkludert, og på spisestuebordet regjerer dverghamsteren Roger, der han sprinter ustoppelig av sted i løpehjulet sitt. Hun er ikke stor hun heller?

– Damer på 1,60 må finne sin egen stil. Vær deg selv, alltid, er mitt motto. Da blir du trygg.

Høyreiste herrer som har prøvd å «patronise» henne, har fått seg en overraskelse.

– De er nok blitt skuffet over resultatet, sier hun, og vi vet det er sant. Vet at det tar cirka to minutter før den som undervurderer henne innser at han har gjort en tabbe.

At damen ikke lar seg pelle på nesen ble raskt registrert ved Sysselmannens kontor. Allerede under julebordet i november ble den nye sjefen tildelt «Prisen for årets korteste lunte».

– Krutt kommer i små pakninger, ler hun.

– Jeg blir aldri høyrøstet, men veldig klar. Fokusert, kaller jeg det. Ungene kan finne på å kalle meg «fjern», i perioder, men det går veldig fort over, så er det latter og godt humør igjen.

– Burde vi hatt et kjønnsnøytralt alternativ til sysselmann?

– Dette er en tittel med tradisjoner tilbake til middelalderen. Jeg lever godt både som sysselmann og nordmann.

 

FÅR SKRYT: De er mange som skryter av Kjerstin Asholt og jobben hun gjør.

Takknemlig for dugnadsinnsatsen

Det er to uker siden skredet gikk og tok med seg to menneskeliv og ti bolighus i skråningen opp mot fjellet Sukkertoppen. Siden har hun vært på jobb.

Det var bare å ta roret, for, som det står i pressemeldingen som utgikk ved utnevnelsen: «Sysselmannen er regjeringens øverste representant på Svalbard og har blant annet ansvaret for koordineringen av samfunnsberedskapen på øygruppen. Sysselmannen er politimester på Svalbard og leder for lokal redningssentral».

At hun skulle bli stående alene i stormen trengte hun ikke å bekymre seg for.

– Jeg har 37 særdeles dyktige medarbeidere, og nesten før vi rakk å få støvlene på, sto hundre frivillige klare med hakke og spade. Det sto om sekunder hvis liv skulle berges, og de spadde og de hakket og klarte å grave frem alle de åtte som lå mer og mindre fastklemt under snø og knuste hus. For to var det dessverre for sent.

Hun er grenseløst imponert, og takknemlig, over å ha fått være del av en dugnadsinnsats hun aldri har sett maken til.

– Folk åpnet hjemmene sine og butikkene åpnet dørene sine. Det var bare å hente ut det somt trengtes av klær og verktøy, og senere, når våre mannskaper satt på vakt i rasområdet, kom folk til dem med mat, kaffe og kaker. Å få oppleve slikt i en noe egofiksert tid var godt. At kongen nevnte innsatsen deres i nyttårstalen sin var inderlig vel fortjent.

– Kjerstin står fjellstøtt

Om hun er imponert over dem, er de det ikke mindre over henne.

– Det står stor respekt av måten hun har håndtert dette på. Empatisk, trygg, samlende og dyktig, sier de.

– Hun var en kjent figur for oss allerede, gjennom sitt arbeid i Justisdepartementets polar-avdeling. Derfor ble veldig mange veldig glade for at nettopp hun ble den nye sysselmannen.

– Jeg har til gode å høre noen ytre et negativt ord om henne. Det er sjelden i denne sammenheng. Hun fremstår som veldig kompetent og dyktig. En leder som lytter, med klare og gode ideer og tanker, rapporterer Svalbardposten.

Fastlandsvenner av henne er ikke det spor overrasket.

– Kjerstin står fjellstøtt, uansett hvor mye det blåser, sier de.

– Men nå er assisterende sysselmann på plass, så nå har jeg fri, sier hun selv, idet telefonene hennes lyser opp igjen. Ny tekstmelding. Den trettende hittil, siden hun våknet, så «Fri og fri, fru Blom».

 

LIDENSKAP: Hester har vært viktig for Kjerstin fra hun var liten jente. Da jobbet hun for å få råd til ridetimer.

Jobbet for ridetimer

At Kjerstin Askholt har levd det meste av sitt voksne liv i Asker er et fait accompli mellom ham og henne. Han fra Jessheim, hun fra Nærsnes, der hennes mor og far arvet sommerstedet til bestemor og bestefar og bygde det om til helårsbolig.

Hun møtte ham under et idrettsstevne for Justisdepartementet. Ole Torbjørn Moy ble dypt fascinert av den lille damen som løp lynfort, men ikke så raskt at han mistet henne av syne. Hun har hatt utbytte av farten sin ellers også, ikke minst på håndballbanen, som «wing» for Nærsnes og Åros Idrettsforening.

Kjerstin ble født på Bærum sykehus, men vokste opp i Oslo, sammen med lillesøster og enda mindre bror. Nøyaktig når hun ble «hestejente» husker hun ikke, men tidlig var det. Da foreldrene hennes forklarte at ridetimer hver uke ble for dyrt for dem, kunne historien ha endt i tårer og fortvilelse, men Kjerstin gikk fra dør til dør på hele Hasle og spurte om noen trengte vaskehjelp.

Bak en av dørene bodde to journalister i ukebladet Det Nye. Ikke bare skrev de en reportasje om fjerdeklassingen som vasket hus for å få råd til å ri, de ga henne jobb også, en gang i uka. Lønn: En ridetime, hver gang.

I sjetteklasse ble livet enklere, for da flyttet familien til Nærsnes. Der fikk Kjerstin låne hest både her og der. Større Kjerstin begynte på Oslo Katedralskole, sammen med bestevennen Monica.

– Fordi vi hadde hørt at Katta var en god skole. Og det var den, med fantastiske lærere og medelever som var både samfunnsengasjerte og kunnskapsrike. Årene på Katta ble en lærerik oppvåkning.

Ble frelst da hun gikk av flyet

Fant ut hva hun skulle bli, gjorde hun også.

– «Kunst- og håndverksskolen», hadde jeg tenkt. «Bli gullsmed eller arkitekt, kanskje?».

Så kom hun over boken til den lett legendariske forsvarsadvokaten Olav Hestenes, «Kamp i sort kappe». Det forandret alt.

– Jus?!? Jeg hadde aldri tenkt tanken, og det fantes ikke en eneste jurist i familien vår, men jeg søkte likevel.

Det var et lykkelig valg. Knapt ferdig med studiene marsjerte hun opp i Justisdepartementet og spurte om de hadde jobb til henne. Det hadde de, i kriminalomsorgen. Siden søkte hun seg til Ullersmo landsfengsel først og Bredtveit kvinnefengsel etterpå.

– For å få felterfaring. Dessuten tenkte jeg det kunne være lærerikt å betrakte departementet utenfra også.

Så vant en kollega en tur med Hurtigruten, en helg på Svalbard inkludert. Ville Kjerstin være med som «ledsager»? Hun ville. Og var frelst og fascinert fra hun gikk av flyet i Longyearbyen.

– Det er som Afrika-feber. Jeg har merket den også, da jeg var i Sør-Afrika. Uhyre sterk og smittsom, og den gir seg aldri.

Da stillingen som ekspedisjonssjef i Polar-avdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet ble utlyst, i 2003, nølte hun ikke et øyeblikk med å søke. Ikke 12 år senere heller, da Sysselmann-stillingen ble ledig.

– Ungene våre, Ole-Magnus og Helene, har flyttet ut begge to, så det passet å dra til Svalbard nå. Og Ole synes det er veldig kult å ha en kjæreste med egen snøscooter.

– Og isbjørnrifle på ryggen?

– Den må alltid være med, men jeg håper jeg aldri får bruk for den. Jeg skyter helst med fotoapparat.

Optimist på Svalbards vegne

Rasulykken var ilddåpen, men nye store utfordringer venter. Det sto mer i nevnte pressemelding: «Sysselmannen er en viktig aktør ved iverksettelsen av norsk Svalbard-politikk, myndighetsutøvelse og forvaltning på øygruppen».

2016 skulle være et jubelår for Store Norske, for 100 års lukrativ gruvedrift. Isteden har regjeringen satt norsk kullproduksjon på vent i inntil tre år. Den nye gruva i Lunckefjell, «pusset opp» for 1,2 milliarder kroner, blir ikke engang satt i drift, og antall ansatte i Store Norske skal reduseres fra 350 til 100 i 2016.

– Hva var det som hendte?

– Kullprisen på verdensmarkedet sank så lavt at norsk kull ikke er konkurransedyktig.

– Pessimistene tror tiden da kulldriften var selve bærebjelken i Svalbard-samfunnet, selve alibiet for norsk suverenitet, er over?

– Det første kan være riktig, det andre er jeg uenig i. Alle vet at ikke bare Svalbard, men verdenssamfunnet, må finne andre og mer miljøvennlige varme- og energikilder i fremtiden. Norges suverenitet på Svalbard er derimot udiskutabel. Svalbard-samfunnet har tradisjonelt tre ben å stå på; gruvedrift, turisme og utdanning/forskning. Om det første svekkes kan de to andre utvikles kraftig. Universitetet på Svalbard, UNIS, er klar for å utvide sitt studietilbud, fra naturfagbaserte fag til historie, medisin og entreprenørskap. Ingen er bedre kvalifisert til å utdanne ingeniører innen arktisk teknologi. En utdanning for polarguider, som kan bidra til en ansvarsfull turisme, er også foreslått. Noen mener kultur, festivaler, konserter og gallerier kan bli et nytt bein å stå på.

– Skal vi ta en tur i stallen, kanskje?

– Veldig gjerne!

Les flere artikler