Blinde Eriks kamp for å slippe trygd

GODT FORNØYD: Erik Rosseland har begynt å ta imot pasienter på Østeråsklinikken, og hans alpint-ledsager Lars Sunde Løseth er en av de første. – Jeg ble massert av Erik et par ganger under praksisen hans i fjor, og det funket bra sist så jeg prøver gjerne igjen, sier Sunde Løseth.

GODT FORNØYD: Erik Rosseland har begynt å ta imot pasienter på Østeråsklinikken, og hans alpint-ledsager Lars Sunde Løseth er en av de første. – Jeg ble massert av Erik et par ganger under praksisen hans i fjor, og det funket bra sist så jeg prøver gjerne igjen, sier Sunde Løseth. Foto:

Artikkelen er over 2 år gammel

Ni år er gått siden Erik Rosseland (54) mistet synet. Takket være førerhunden Hilus og Lions club er han endelig tilbake i jobb.

DEL

– Du kjenner det her?

Erik Rosseland beveger hendene fast og bestemt over det høyre skulderbladet til pasient Lars Sunde Løseth. Han trenger ikke se for å kjenne hvor stive musklene er. Lars’ ansikt knyter seg, og blodårene i tinningen blir synlige.

– Å, ja, kommer det fra benken.

– En idrettsmassasje skal ikke være deilig, sier Erik.

Lars er hans andre pasient på Østeråsklinikken hvor han har etablert seg i deltidsjobb som massør. I starten skal han holde til her to kvelder i uken. Forhåpentligvis blir det flere pasienter og mer jobb etter hvert, men foreløpig er Erik mest fornøyd med å være i gang.

Et knapt år er gått siden han avsluttet utdannelsen som idrettsmassør ved Axelsons Body Work School i Oslo. Ni år er gått siden det ble mørkt.

Østerås-mannen har levd med diabetes type 1 så og si hele livet, og sykdommen førte til at han gradvis mistet synet. Han merket det først på håndballbanen. I en årrekke spilte han i eliteserien, og på 80-tallet var han også kaptein for Stabæks førstelag. Selv om diabetes satte en stopper for en proffkarriere i Spania, fortsatte han å spille aktivt i Stabæk i mange år.

Helt til en februarkveld i 1991.

LES MER OM TEMAET: 

Erklært ufør 

– Plutselig klarte jeg ikke ta imot ballen på trening. Jeg dro hjem og kontaktet lege, forteller han.

Det ble hans siste økt på laget. Og det tok nesten åtte år før han så en håndballkamp igjen.

Etter legebesøket ventet et og et halvt år med ti ulike operasjoner, men synet ble stadige dårligere. I 2007 ble han erklært funksjonelt blind.

– Å miste synet var en stor psykisk påkjenning.

– Det var et par år hvor jeg følte veggene kom nærmere og nærmere. Jeg har to døtre. Plutselig var det slik at jeg lurte på hvor de var blitt av når de kom inn døren.

Muskeltest: Ved å holde armene over hodet tester Erik Rosseland musklene til pasient Lars Sunde Løseth. Begynner hendene å prikke, er det et tegn på stive muskler.

Muskeltest: Ved å holde armene over hodet tester Erik Rosseland musklene til pasient Lars Sunde Løseth. Begynner hendene å prikke, er det et tegn på stive muskler.

Han kom i arbeidstrening gjennom Nav. Var innom flere bedrifter, men etter år med stadig stanging og søken etter hva han skulle gjøre, ble det nesten for mye.

– Nyttårsaften 2010 var det rett i bunnen av brønnen Så var det bare å kjempe seg opp igjen, forteller han.

– Det kommer til et punkt hvor man må erkjenne ting. Jeg gikk noen år med briller som beskyttelse, da jeg følte at mennesker så inn i øynene mine og rett gjennom. Men jeg måtte slutte å late som jeg ikke var noe jeg var.

Navs konklusjon var klar fire år senere: han ble erklært ufør. En i rekken av om lag 80.000 funksjonshemmede i Norge som står utenfor arbeidslivet. Noen ny utdannelse var heller ikke mulig å få til, ifølge det statlige støtteapparatet. Men Erik nektet å gi seg.

LES OGSÅ: Døve Stian søkte 100 jobber uten å få napp

200.000 fra Lions

Gjennom kompiser fra Stabæk-miljøet kom han i kontakt med Lions Club Snarøya-Fornebu.

– Det innebar mye midler til en enkeltperson, men å hjelpe Erik viste seg å bli noe av det beste vi har gjort i klubben, forteller president i lokalklubben, Johan Hauge.

Han er med til Østerås for å hilse på Erik igjen.

– Det er ingenting som har samlet oss så mye som dette prosjektet, sier han.

I alt har Lions-medlemmene samlet inn 200.000 kroner til Eriks utdannelse.

– Da han kom til oss med ønske om å bli idrettsmassør, visste jeg at det var mulig. Jeg har selv besøkt et senter i Shanghai med bare blinde massører. I det yrket må man jo føle mer enn man må se, sier Hauge.

– I Sør-Korea er det faktisk slik at massører ikke skal kunne se. De har et annet forhold til en avkledd kropp. Jeg kan også merke at pasienter blir ekstra rolige når jeg svare at ja, jeg er helt blind, legger Erik til.

– At Lions turte å satse på meg betyr mye.

STØTTESPILLERE: President i Lions Club Snarøya-Fornebu Johan Hauge (t.v.), daglig leder ved Østeråsklinikken Elisabeth Greve og førerhunden Hilus som Erik (t.h) fikk gjennom Blindeforbundet er verdifulle hjelpere

STØTTESPILLERE: President i Lions Club Snarøya-Fornebu Johan Hauge (t.v.), daglig leder ved Østeråsklinikken Elisabeth Greve og førerhunden Hilus som Erik (t.h) fikk gjennom Blindeforbundet er verdifulle hjelpere

LES OGSÅ: Funksjonshemmede Hege (56) har vært uten hjelp i to måneder

– Krever mer av synshemmede å få jobb

Det har han helt rett i. I rapporten «Med jobb i sikte» fra 2014, konkluderer Sintef-forskerne Thale Kvernberg Andersen og Kari Skarholt med at utdannelse er svært viktig for at synshemmede skal få seg en jobb.

Forskerne gjennomførte på oppdrag fra Norges Blindeforbund og NHOs Arbeidsmiljøfond en undersøkelse blant synshemmede for å finne ut hva som hemmer og fremmer dem i å komme ut i arbeid. Den viste at det faktisk er flere blant de synshemmede i arbeidslivet som har høyere utdannelse enn det er i resten av befolkningen.

– Blant synshemmede i arbeid er det vanlig at de har en spisskompetanse, forklarer Andersen.

Hun mener det på mange måter krever mer av en synshemmet å skaffe seg arbeid, enn av folk flest.

– I tillegg til utdannelsen må de stå på ekstra, selge seg inn hos en arbeidsgiver, overbevise andre og ha tro på seg selv. Det krever mye pågangsmot, sier hun.

Andersen mener Eriks historie er ganske typisk. Det å miste synet er en mental prosess. Du må innse hva som har skjedd og komme deg mentalt ovenpå igjen. I tillegg er du avhengig av å møte arbeidsgivere som er åpne, og få hjelpen du trenger i det statlige støtteapparatet.

Fravær av det siste er det mange i Andersens undersøkelse som påpeker.

– Mange opplever at de blir tvunget ut i utføretrygd, sier Andersen.

I rapporten oppgir 27 prosent av de som er uføretrygdet at de ønsket å bli det. 64 prosent ønsket det ikke. 2 av 5 sier de kunne tenke seg å komme i arbeid igjen. De etterlyser blant annet bedre tilrettelegging og mer hjelp og veiledning til omskolering for å nå det målet. Og mener Nav og arbeidsgivere må ha mer tro på synshemmede og deres kompetanse.

– Å arbeide handler ikke bare om det økonomiske. Det handler om å ha en meningsfull hverdag, sier Andersen.

– Å være i jobb er viktig for livskvaliteten vår.

Hjelpsom teknologi: Ved hjelp av iphone-appen «Siri» kan Erik bruke telefonen uten problemer.

Hjelpsom teknologi: Ved hjelp av iphone-appen «Siri» kan Erik bruke telefonen uten problemer.

LES OGSÅ: Funksjonshemmede Yasmina (10) ble nektet kinofilm

– Satser mest på ungdom

Erik sier han gjerne skulle sett mer oppfinnsomhet hos Nav.

– Jeg savnet mer diskusjon rundt hva slags type abeid jeg som blind kunne gjøre. Det ble til at jeg måtte komme med ideer og forslag selv, som nødvendigvis ikke er så lett, sier han.

Han er skuffet over mangelfull kommunikasjon med saksbehandler, og at omskolering aldri ble diskutert i hans tilfelle.

Men trass i at han opphever taushetsplikten for Nav, vil ikke de kommentere hans sak spesielt. Leder hos Nav Bærum, Edel Hegerholm, sier imidlertid at det alltid vil være noe å lære av saker hvor en part ikke er fornøyd.

– Nav kan alltid bli bedre på oppfølging, råd og veiledning, sier hun.

– Vi prøver stort sett å se på alle muligheter og følge brukers ønsker og behov hva gjelder arbeidstrening eller utdanning. Men dette vil selvsagt også være avhengig av behov i arbeidsmarkedet og hvor realistisk det er at vedkommende kan komme ut i jobb. I et marked som hele tiden er i endring kan det hende at vi i noen saker ikke er treffsikre nok, og Eriks sak er ganske spesiell for oss. Vi vil alltid lære noe av den type saker. Heldigvis finnes det noen ganger arbeidsmuligheter slev om markedet ikke nødvendigvis tilsier det, sier Hegerholm.

Hun legger til at de satser ekstra på utdanning av ungdom, men at det også for godt voksne vil være mulig å få til. Og berømmer Erik for innsatsen han har lagt ned.

– Det han har fått til er fantastisk, sier hun.

Håndballkarriere: Erik var kaptein på Stabæks eliteserielag på 80-tallet. FOTO: KARL BRAANAAS

Håndballkarriere: Erik var kaptein på Stabæks eliteserielag på 80-tallet. FOTO: KARL BRAANAAS

LES OGSÅ: INNSPILL: Et mer tilgjengelig og brukervennlig Nav

Tror 2016 blir krevende for mange

Sintef-forsker Thale Andersen mener deltidsjobben ved Østeråsklinikken sier mye om Eriks styrke og pågangsmot. Men hun tror det vil bli enda vanskeligere for synshemmede og andre funksjonshemmede å komme i jobb fremover.

– Arbeidsledigheten er økende, og med et større antall innvandrere og flyktninger som også trenger arbeid, er det flere som vil konkurrere om de samme jobbene, sier hun.

Statssekretær i Arbeids- og sosialdepartementet, Kristian Dahlberg Hauge, tror dessverre hun får rett.

– 2016 kan bli et krevende år for mange, sier han.

To år etter at statsminister Erna Solberg snakket om å ansette folk med «hull på cv-en» i sin nyttårstale gjør departementet, ifølge Dahlberg Hauge, det de kan for å tilrettelegge bedre for funksjonshemmede i arbeidslivet. Like før jul 2015 la de frem et lovforslag med flere innspill til hvordan det skan bli enklere for arbeidsgivere å satse på søkere med hull i CV-en.

– Det gjelder blant annet forslag om økt adgang til midlertidig ansettelse, økt bruk av lønnstilskudd og nye og bedre tilretteleggingsordninger, forklarer Dahlberg Hauge.

Kjent rute: Erik og Hilus har veien til jobben på Østeråsklinikken memorisert.

Kjent rute: Erik og Hilus har veien til jobben på Østeråsklinikken memorisert.

Holder seg aktiv

– Hilus, hjem, sier Erik.

Duoen på seks ben trasker taktfast bortover. De bor bare vel hundre meter fra Østeråsklinikken.

– At jeg fant en bedrift så nært hjemme som satser på inkluderende arbeidsliv er stort for meg. Da trengte jeg ikke flytte, sier Erik.

Vel fremme ved egen ytterdør er begge offisielt ferdig på jobb.

– Fri, Hilus, sier Erik og førerhunden slår om og logrer vilt.

I nesten tre år har de to vært følgesvenner. Å ha Hilus har betydd mye for Erik. Han har alltid vært glad i å gå tur. Og med førerhund ble det lettere å bevege seg utendørs på egenhånd. Sammen har de vært utallige ganger på Brunkollen og Nygård. En tur over Besseggen er det også blitt.

– Vær og føre er ingen hindring nå, sie Erik.

Han lar seg ikke stoppe så lett. Da synet sviktet fant han stadig nye måter å holde seg aktiv på. Han tok grønt kort i 1997 etter å ha trent sammen med naboen, Pål Trulsen. Trulsen fikk ham inni curlingen også. Mellom 2002 og 2006 satt Erik i landsstyret. Og i en periode var han sjef for landslaget i rullestolcurling.

– Vi var nok litt av et syn. Under VM i Glasgow i 2005 kom vi inn, meg i front med fem stykker i rullestol bak. «Følg meg», sa jeg selvsikkert, og plutselig dundret vi inn på herretoalettet.

Etter at han mistet synet begynte han med alpint. Sammen med ledsager har han kjørt opp mot 90 kilometer i timen i Wyllerløypa i Oslo Vinterpark. I 2009 gikk det så hardt for seg at han brakk bekkenet, og under opptreningen endte han som pasient ved Østeråsklinikken. Nå er han ansatt og ledsager Lars ligger på benken.

Erik føler seg frem. Legger bena hans litt til siden, armene over hodet og strekker den store stakemuskelen. Lars har begynt med langrenn.

Selskap: Erik Rosseland har hatt førerhunden Hilus i snart tre år, og de to henger tett sammen både hjemme og ute på tur. – Å ha ham gir en helt annen bevegelsesfrihet. Sammen kan vi gå ut når vi vil, så lenge vi holder oss til kjente ruter. Han har jo ikke innebygget GPS, spøker Erik.

Selskap: Erik Rosseland har hatt førerhunden Hilus i snart tre år, og de to henger tett sammen både hjemme og ute på tur. – Å ha ham gir en helt annen bevegelsesfrihet. Sammen kan vi gå ut når vi vil, så lenge vi holder oss til kjente ruter. Han har jo ikke innebygget GPS, spøker Erik.

LES OGSÅ: Kraftig oppblåsing av tiltak mot arbeidsledighet i Asker og Bærum

– Hverdagen er tyngst

Under studiene var det Hilus som hjalp Erik til og fra skolen også. Før studiestart øvde de på ruta hver dag, fra Østerås, med banen til stortinget og til skolen. Undervisningen fulgte ham ved hjelp av ledsager der også. han viste først massasjegrepene på Erik selv, som så tok over og gjorde dem på ledsageren.

– Alt gikk på hukommelse, forteller Erik.

Ved inngangen til kjøkkenet hans hjemme står et skjellet med rød sløyfe rundt halsen.

– Jeg fikk ham av ledsageren min til jul i 2014. For å øve meg til eksamen i anatomi.

At han brakk ankelen på vei til eksamen stoppet ham heller ikke. Med to eksamener samme uke humpet han frem og tilbake, og besøkte lege først lørdagen etter.

– Det gjorde litt vondt ja, minnes han.

I februar i fjor, mens han fortsatt var student, jobbet han som frivillig massør under prøve-VM for skiskyting i Holmenkollen. Da var tilbakemeldingene så gode at han ble bedt om å komme tilbake til årets VM i mars.

– Det er moro! Takknemligheten fra pasienter betyr mye, sier han.

Akkurat som deltidsjobben på Østeråsklinikken.

– Hverdagene er tyngst. Da blir jeg sittende mye alene. Å jobbe to kvelder i uken har mye å si.

LES OGSÅ: Ledighet blant unge er den største risikoen

Artikkeltags