Kulturhjørnet i Asker kulturhus siste torsdag før jul. De første flyktningungdommene er begynt å komme til juleverksted, gløgg, gaver og dans.

En etter en blir de tatt imot av Hilde Elise Eikenes. Alle får en klem.

En ung gutt i Adidas-jakke kommer inn. Han smiler – og slipper nyheten.

– Jeg fikk opphold, Hilde.

– Hva? Når?

– I går. Varig opphold. Så nå blir jeg her til evigheten.

– Hør, alle, roper Hilde Elise. – Dirok har fått opphold. Han får bli i Norge.

Jubel. Applaus. Varme klemmer.

– Nå ble jeg glad, altså. Han har jeg vært så bekymret for.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Denne torsdagen er cirka 40 ungdommer samlet på Kulturhjørnet. I tillegg er det seks-syv frivillige, en av dem er helt ny denne kvelden.

Hilde Elise går fra bord til bord, snakker med alle. Alle skal sees, alle som vil får en klem.

– I dag har vi alle grupper ungdommer her – enslige mindreårige, familiegjenforeninger, de som er kommet hit med familien, noen som bor på mottak, andre innvandrere og en etnisk norsk jente, forteller hun, og ramser opp landene de kommer fra:

– Eritrea, Afghanistan, Syria, Bangladesh, Irak, Somalia, Gambia og Kenya.

«Unik ungdom» samles en gang i uka og feirer ett år i januar. Det er langt fra Hildes eneste prosjekt. Hun er styreleder i lokallaget til Voksne for Barn, medlem av Norsk Folkehjelp, holder svømmeopplæring på søndager for kvinner og barn som bor på asylmottaket på Dikemark – og annenhver uke leder hun Unik-jentegruppa på Nesøya på femte året, en forebyggende samtalegruppe for jenter i 7. og 8. klasse.

Nå er engasjementet hennes hedret av Budstikkas lesere med prisen for Årets bankende hjerte i 2017.

Dette var de nominerte i 2017.

– Prisen føles som en gave for all den frivillige innsatsen. Jeg er stolt, glad, rørt, imponert. Og så tenker jeg at det er mange andre som gjør en stor frivillig innsats.

– Hvor mye tid bruker du på frivillighet?

– Håhå ... det er mye. To-tre dager i uken, og mange timer med organisering. Du vet, det er mye som skal organiseres. Lokaler, for eksempel. Ikke alle ungdommene som er her i dag har penger til buss, så det må alltid organiseres kjøring. Og så er det mye kontakt med barnevernet, flyktningkontoret og mottakene som vi samarbeider med.

BUDSTIKKA MENER: En vanlig, uvanlig dame

Artikkelen fortsetter under bildet

En av ungdommene kommer bort. Lurer på når gavene skal åpnes. Hva som er i dem.

– Jeg vet ikke. Vi har fått dem av frivillige på Bleiker.

– Kan jeg få sjekke hva som er i dem før jeg velger?

– Nei, ler Hilde.

De fortsetter å prate litt til. Det kommer en ny gutt bort for å prate.

– Sånn, nå lærte jeg ham uttrykket «bedre sent enn aldri». Du skjønner, jeg har to mål med dette prosjektet. Mål nummer en er at de skal få venner her. Mål nummer to er at de skal lære om norsk kultur og få nye aktiviteter.

Hvis 50 prosent av Norge hadde vært som Hilde, ville Norge vært verdens beste land i kjærlighet

Dirok Namo (18)

Historien om Dirok Namo (18) er på mange måter også historien om hvem Hilde Elise Eikenes er. De møttes tilfeldig da Dirok gikk på voksenopplæring på Emma Hjorth. Flyktningen, som selv beskriver at han kommer fra Kurdistan, Irak, hadde bodd på tre forskjellige mottak på Starum, Spydeberg og Hønefoss.

En dag kom Hilde på besøk for å fortelle om sine prosjekter – «Unik ungdom» og «Voksne for barn». Innen dagen var omme hadde hun invitert Dirok og fire andre for å opptre med arabisk dans på Bærums Verk skole, hvor hun arbeider som inspektør i det daglige.

Dirok begynte å komme på samlingene til «Unik ungdom», et møtested for unge flyktninger i Asker. På vårparten manglet Dirok et sted å bo. Alternativet var et mottak på Lena. Dirok var skeptisk til å flytte til Toten.

– Du kan bo hos meg i sommer, sa Hilde Elise. – Og så kan du jobbe videre som frivillig på kafeen.

Så Dirok flyttet inn i huset på Nesøya sammen med Hildes familie i en måned, mens han og to andre flyktninger drev kafeen på Hvamodden.

– Hvis 50 prosent av Norge hadde vært som Hilde, ville Norge vært verdens beste land i kjærlighet, smiler Dirok.

Hilde er som en mor – en mor som har 200 barn.

Mohammad Farik, frivillig

Mohamad Fatik og Martha Berg Lunde er to av de frivillige som Hilde har rekruttert. Martha bodde i nabolaget til asylmottaket på Lysaker, og hadde lyst til å bidra. På ett av møtene var Hilde for å fortelle om sine prosjekter. Martha ble raskt dratt med.

Artikkelen fortsetter under bildet

– Hun er jo bare sånn her: Kom inn, ler Martha. – Hun er hyperaktiv på Facebook, og opptatt av at alle skal ha det bra. Alle får et forhold til henne.

Mohamad Fatik hørte Hilde Elise Eikenes snakke om Voksne for Barn og hvordan de voksne kan hjelpe til på Kunnskapssenteret i Sandvika.

– Jeg likte ideen og tente på den, og da ble jeg bare dratt med, sier Mohamad.

– Hva betyr Hilde?

– Hilde er som en mor – en mor som har 200 barn.

I fjor vant ildsjelen i Lommedalen, Ingar Brekke, prisen.

Prisen deles offisielt ut på Budstikkas generalforsamling 20. mars 2018.

Se alle vinnerne av Årets bankende hjerte her.