(Se alle bildene ved å bla i toppen av artikkelen – gjelder ikke mobilbrukere.)
Nyttårsaften, 31. desember 2013. Carine, som er oppvokst opp på Østerås og Eiksmarka, begynner å blogge for aller første gang. Det er et sterkt blogginnlegg. Carine skriver om alle forventningene hun hadde ett år i forveien. Om at 2013 skulle bli det beste året noensinne, om masteroppgaven i sosiologi som hun skulle bli ferdig med.
LES OGSÅ:
Gleden over snart å skulle gifte seg med verdens beste gutt, Sigurd. Så om dagen da alt ble snudd på hodet: «Lørdag 15. juni våknet jeg full av sommerlykke og tenkte at jeg ikke kunne hatt det bedre,» skriver hun. Carine skulle til byen med moren og tanten sin på dagen, og så på sommerfest på Fagerborg om kvelden. «Da jeg kom på festen var jeg enda gladere enn jeg hadde vært om morgenen og jeg erklærte for venninnen min at jeg var utrolig lykkelig.»
Carine danset, pratet og koste seg.
Men så, litt ut på natten, skjer det utenkelige:
«Jeg danset ned trappen fra tredje etasje. I lykkerus og vinrus gikk det som det måtte gå; jeg snublet. Et lite feiltrinn og vips ble livet snudd på hodet, både billedlig og bokstavelig. Jeg snublet i trappen og tok meg for i vinduet i trappeavsatsen. Vinduet så lukket ut, men det hadde bare blåst igjen. Dermed gikk vinduet opp og jeg stupte ut i sommernatten fra 6–7 meter over bakken. Svart. Forloveden sin stemme full av panikk.»
Carine blir sendt til Ullevål. Der ligger hun i 11 dager. Rygghvirvlene C4, C5 og C6 er skadet. Carine har fått lammelser i kroppen fra brystet og ned. Armene er et lappeteppe av funksjoner. Hun kan så vidt løfte høyrearmen. Men hun lever.
Carine avslutter sitt første blogginnlegg slik: «I 2013 var jeg millimeter fra å dø, men jeg lever. Målet for 2014 må være å ikke havne i livsfare. Mer skal ikke til for at det skal bli bedre enn 2013.»
På Sunnaas
Sunnaas spesialsykehus, midten av februar 2014. Vi møter Carine på avdelingen for Ryggmargsskade, Multitraume og Nevrologi (RMN) ved Sunnaas sykehus HF. Her har hun stort sett bodd siden ulykken.
– Nå kan jeg ta armen rundt hodet, sier Carine og beveger høyrearmen i en sirkel over seg.
I dag, drøye tre måneder etter at hun opprettet bloggen sin, har bloggen hennes plutseligrullestol.no rundt 800 lesere om dagen. NRK, Aftenposten og Hjemmet har intervjuet henne. Mennesker fra hele landet kontakter henne for å fortelle at det er sterkt det hun skriver. Ganske overveldende for en jente som egentlig beskriver seg selv som sjenert.
– 2013 har vært et vanskelig, rart, kjipt og fint år. Jeg ville huske alt, svarer Carine på spørsmål om hvorfor hun begynte å blogge. Blogginnleggene skriver hun med høyre tommel på mobilen sin.
– Det hjelper å sortere tanker. Det er en slags terapi at andre får se hvordan jeg har det. Det kan være lettere å skrive om enn å fortelle ansikt til ansikt, sier hun.
Det som er viktig
2013 ble noe ganske annet enn Carine hadde tenkt seg. Mest sannsynlig kommer hun til å sitte i rullestol resten av livet, selv om hun ikke helt utelukker at det kan skje noe fantastisk.
Masteroppgaven i sosiologi forsvarte hun på Sunnaas. I høst flyttet hun og ektemannen Sigurd Øien (27) til ny leilighet på Løren i Oslo, ettersom det er mer rullestolvennlig der. Sigurd og Carine giftet seg i eplehagen på Sunnaas 10. august 2013, bare åtte uker etter ulykken. Sigurd omtaler ulykken konsekvent som noe som har skjedd dem. – Sigurd har vært verdens beste. Jeg hadde ikke klart å trene så hardt uten å ha det bra. Sigurd er grunnen til at jeg har det, smiler Carine.
– Hvordan forholder du deg til at livet ble annerledes enn du hadde tenkt?
– Hovedinnstillingen er: «Det har skjedd, sånn er det!» Pust, gå videre. Men det finnes jo dager hvor det er vanskeligere enn andre, medgir Carine. Hvis hun er lei seg, er det ofte knyttet til konkrete ting: at hun ser på OL på TV, og syns det er trist å tenke på at hun mest sannsynlig aldri kan stå på ski igjen. Hun, som har elsket å stå slalåm helt siden hun var et lite knøtt.
– Jeg har alltid vært glad og lykkelig og hatt det fint. På generelt nivå føler jeg meg ikke noe mindre lykkelig i dag, selv om jeg har flere dager hvor jeg er nede nå. Før hadde jeg ikke noe å være trist over. Men jeg har fortsatt de tingene som betyr noe, sier Carine.
– Hva er det?
– Først og fremst Sigurd. Jeg har mange gode venner og en fantastisk familie som stiller opp når de kan. Jeg er ikke rik, men jeg har nok til at det går rundt. Jeg har mulighet til å jobbe. Det beste jeg vet er å reise, og det kan jeg fortsatt gjøre. Og jeg har mulighet til å få barn.