Etter fem-seks år som frivillig flyktningguide, kan jeg anbefale folk med litt overskudd å prøve det.

Du vil straks oppdage at det gir deg en meningsfylt hverdag.

Les også: Minkende skepsis til innvandrere

Siden jeg ble AFP-pensjonist i 2008, har jeg vært «altmuligmann» for seks-syv flyktningfamilier.

Mest nyttig har det antagelig vært når de får offentlige brev. Det kan være fra kommunen, Husbanken, Folkeregisteret, Politiets utlendingsenhet, barnas skoler, barnehage etc. Noen norske ord og uttrykk i offentlige brev er det nesten bare nordmenn som skjønner.

Den første tiden gikk mye tid med til å lese, øve på norske ordlyder og skrivemåte. Første mål er å bestå norskprøve.

Da er veien åpen for å søke jobb. Først praksisplass, senere vikariater – og så fast ansettelse for voksne.

Deretter går døren opp for å søke lån i banken, gå på visninger – og endelig kjøpe egen bolig. Det er alltid et stort øyeblikk å komme gjennom det nåløyet.

Mer hverdagslige oppgaver er å ta med en tilhenger til et loppemarked eller større butikker. Tre ganger har jeg øvelseskjørt med ungdom eller voksne foreldre. Til slutt fikk de sertifikat og kunne kjøpe bruktbil.

En liten pike på tre år hadde fryktelig vondt i fire fortenner. Foreldrene hadde rett og slett ikke penger å betale tannlegen.

Så min oppgave var å finne ut at alle barn og ungdom i Bærum får gratis tannpleie, Gjett om gleden sto høyt i taket da jenta fikk ordnet tannpinen så fort og greit. Sånn var det ikke i hjemlandet.

 

To voksne og en tenåring har vært hjemme hos meg og lest pensum til fagbrev til jobben i barnehagen og helsefag i videregående skole. Det var stort den dagen de fikk beskjed om at fagprøven var bestått.

Kanskje det viktigste flyktningene og jeg har fått utrettet sammen er som «tolk» foran luken hos politiet for å søke norsk pass, norsk statsborgerskap, skaffe masse dokumentasjon etc.

Utålmodigheten er tydelig å merke på begge sider av glassluken. Også offentlige tjenestemenn blir glad for å få hjelp når de føler de ikke blir forstått.

Jeg har jobbet med familier fra Burma, Nepal, Bhutan, Afghanistan, Eritrea og Syria – alle med forskjellig religion.

Av og til har barna fått leke med vår lille cocker spaniel, Bella (3). Noen gjør store øyne når de møter en levende «tøydukke». Fra hjemlandet har de kanskje hørt at hunder er delikatesse eller fryktet som smittebærer. Tenk at her i Norge er de kjæledyr for menneskene?

Drivkraften hos meg har mest vært å kunne være til hjelp for barna – for de skal antagelig leve 50 år etter meg selv.

Inspirerende har det vært å prøve å hjelpe alle disse barna og ungdommene til å få en så god start som mulig i livet.

Foreldrene eller de voksne er gjerne i deres beste alder, midt i livet. De har ikke like lett for å snakke og forstå et helt nytt språk, som barna tar så fort når de begynner på skolen.

Men særlig voksne trenger en «innfødt» nordmann som kan hjelpe dem og familien når de står fast.

Selv er jeg blitt 72 år og synes hverdagene er blitt så mye mer givende og levende når jeg som pensjonist fra tid til annen får en e-post eller telefon med spørsmål om jeg kan gi en håndsrekning til noen av våre nye landsmenn.

Les flere artikler på Budstikka.no/debatt

Kanskje det er nettopp du selv som har mest glede igjen for det?