Skip to main content

Kåre Larsen til minne

Født 24. mars 1932, død 21. november 2021. 

Kåre Larsen var oppvokst på Nøtterøy, men bodde hele sitt voksne liv i Asker.

I ungdommen hadde jeg, som de fleste andre, mange forbilder. Noen kom fra musikken, som for eksempel David Bowie. Andre fra vinteridretter – hvem husker vel ikke Oddvar Brås fantastiske duell med Savjalov i 1982?

Andre igjen befant seg adskillig nærmere.

Min onkel Kåre var et sånt forbilde. Onkel Kåre husker jeg fra da jeg var ganske liten som en nærmest litt mytisk person. Onkel Kåre som var himmelskipper og navigerte rundt mellom skyer og stjerner. Som i mange år var utstasjonert for SAS i Portugal og som var kaptein med armen full av striper på de aller største flymaskinene. Singapore den ene dagen. Tokyo den andre. Seattle den tredje. Og så «hjem» til Lisboa den fjerde. Onkel Kåre som kom hjem hver sommer sammen med tante Ellen, Marianne og Jens for å tilbringe ferien i hytta på Tjøme. Alltid like solbrun, sterk og tøff. Alltid med et smil på lur og minst ett glimt i øyet bak pilotbrillene. Stødig som en klippe, aldri (!) sint, skummel eller ufin. Vi ungene elsket å komme til hytta på Tjøme om somrene.

Onkel Kåre var det sindigste mennesket jeg har kjent. Det var med fascinasjon og store øyne vi lyttet til hans fortelling om da han, som tyveåring, fikk motorstans på Vampiren under en «low pass» over Bardufoss, dro stikka tilbake, tok så mye høyde han kunne klare av den farten flyet hadde og så skjøt seg ut i det flyet stallet. Og da han som den naturligste ting i verden fortalte at utskytingen ikke virket som den skulle og han ble sittende fast da han prøvde å komme seg fri fra cockpiten. Fortalt helt uten dramatikk eller store ord. Onkel Kåre fikk omsider sparket seg løs, utløst fallskjermen og landet trygt i snøen. Hvorpå han rolig samlet sammen fallskjermen, ruslet opp til nærmeste gård, banket på og pent ba om å få låne telefonen.

Da vi spurte om han ble redd, fnøs han nærmest og svarte: «Hadde jeg blitt redd, så hadde jeg vel ikke sittet her i dag.»

Onkel Kåre var en del av luftfartens pionértid. Han begynte tidlig i SAS og ble etter hvert en av gamlegutta i bransjen. Han var med på den eventyrlige utviklingen gjennom seksti- og syttitallet. Det sies at han satte sin stolthet i å ha bransjens mykeste landinger. Onkel Kåre fikk ikke tilnavnet «Silke – Larsen» for ingen ting.

Onkel Kåre var ikke bare det sindigste mennesket jeg har kjent. Han var også et av de fineste. Han visste hvordan han skulle leve godt med seg selv og med sine medmennesker og han lot seg aldri bli liggende nede, uansett hva som skjedde.

Senest i sommer var vi på besøk på hytta på Tjøme, en deilig sommerdag. Jens satt og renset selvplukket østers, det var bursdagsselskap for barnebarnet og onkel Kåre var, som alltid, ulastelig antrukket med stråhatt, shorts, pilotbriller, replikken løst og det skjeve smilet på plass. På tunet sto den nesten helt nye, knallrøde VW T-roc. Onkel Kåre var like tøff, kul og til stede som alltid – selv i sitt nittiende år. 

For snart seks år siden våknet vi opp til den helt utenkelige beskjeden: David Bowie var død.  Det var ikke mulig! Noen mennesker er det liksom bare utenkelig at verden skal miste. Akkurat sånn føltes det med David Bowie.

21. november skjedde det igjen. Onkel Kåre sovnet inn etter kort tids sykeleie. Det føles fullstendig feil. Onkel Kåre kan jo ikke bare bli borte. Han har jo alltid vært der!

Men sånn er det bare. Luftens David Bowie har satt ut landingshjulene for siste gang. For meg svever han fortsatt der oppe blant skyene. I 37.000 fot. På vei mot et annet kontinent.

Jørgen Mathiesen, nevø

Les flere artikler

Budstikka bryr seg om personvern og er ansvarlig for dine data. Dataene blir brukt til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.