Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Russetiden skal være en av de mest positive opplevelsene i livet.
Noen uker av livet som gir minner for livet. En tid med samhold og glede, fest og moro, en tid for å senke skuldrene, glemme alle sorger og bare ha det gøy.
Slik var det for oss og titusener av andre som gikk gjennom russekverna på 80- og 90-tallet. Selv i dag, 30 år senere, kan vi mimre og fortelle festlige historier når vi møter gamle kjente som gikk i den blå og røde dressen på samme tid som oss selv.
Vi var hverken englebarn eller hippier. Det handlet ikke om flower power, og tidvis kunne vi nok være noen ordentlige skittstøvler.
Men til tross for alle våre feil og mangler, og de var det en del av, så var det en regel vi sto ved. Kjipe beskjeder, dårlige meldinger og tøffe tilbakemeldinger tok man ansikt til ansikt.
Det lærte vi hjemme fra det øyeblikket vi kunne stå. Å snike seg bak ryggen på folk var ikke greit.
Må betale nesten en million etter å ha tuklet med russebuss
30 år senere, etter titusenvis av barneoppdragelser og med gode råd fra utdannede pedagoger på hvert gatehjørne, så skulle man tro at det sto adskillig bedre til nå enn tidligere.
Man mister litt av den troen når man får en kopi av en tekstmelding som er sendt fra en 16-åring til en annen 16-åring i Bærum. Sendt av fortvilte foreldre som ikke aner hvordan de skal reagere.
Asker-russ på frokostmøte med ordføreren: – Tid for å lage nye tradisjoner
Teksten lyder:
«Hei (sensurert)! Du har dessverre fått over 66 % nei på å fortsette å være med på bussen … Du er selvfølgelig velkommen til å være med oss på fritiden, men ikke på bussmøter osv. Jeg skjønner hvis du er lei deg og du kan selvfølgelig snakke med enten meg eller en annen om det, dersom du skulle føle for det.»
Under meldingen ligger et bilde av et kakediagram som bekrefter at 66 prosent av medlemmene har stemt denne personen ut av russebussen.
Disse ungdommene har benyttet elektroniske hjelpemidler i flere år, så de forstår at en god presentasjon trenger visuelle virkemidler.
Merk at det fremdeles er to år igjen til de skal feire russetiden sin, og likevel har de klart å ekskludere noen før man knapt har klart å komme i gang med planleggingen.
Men personen er altså hjertelig velkommen til å være sammen med dem på fritiden.
Man har ikke anstendighet nok til å se folk i øynene, og mangelen på empati er overveldende. Det er som å sparke noen i ansiktet og deretter spørre om de har lyst til å være venner.
Ryggradsrefleksen sier at vi bør fjerne hele russetiden, men da straffer vi tusenvis av oppegående ungdommer for syndene til noen få råtne epler.
Russ skuffet etter møte med kommunetopper i Bærum: – Kommunen er ingen festarrangør
Løsningen er mye vanskeligere, for den ligger hos oss som foreldre. Det er vi som har oppdratt dem, de er våre alle sammen, og vi kan ikke skylde på noen andre.
Mange vil nok peke på politikere i slike saker, men det er svært begrenset hva politikere kan gjøre med dette.
Det handler om holdninger, ikke forbud og påbud. Holdninger som først og fremst læres innenfor hjemmets fire vegger.
Noen steder i landet har de laget ekskluderingsfrie russegrupper, og det er sannsynligvis en god vei å gå.
I mellomtiden kan du som forelder ta den telefonen og snakke med de foreldrene. Det er en tøff samtale for alle parter, og poden eller datteren skal kanskje ikke på den bussen uansett, men du har likevel gjort verden til et bedre sted.
