AUTENTISK: Nansens kontor er det enste rommet som er bevart i sin opprinnelige stand. Her finner man blant annet Nansens diktafon, forskningsinstrumenter, skrivemateriell, malerier og møbler.

Kjøp bilde

Polfarerens borg

Fridtjof Nansen drømte om en borg avskjermet fra berømmelse og dørgende kjedelige mennesker.

Jobb lokalt (20)

Vollgraver, vindelbroer og stengte porter. Fridtjof Nansen satt i USA. Året var 1898. Fridtjof skrev brev til sin kone Eva om borgen han ønsket å bygge til seg og sin familie.
Han drømte om et sted han og familien kunne være i fred og «stenge portene og blåse av hele verden, og berømmelsen og hele juggelet».

Fridtjof Nansen hadde krysset Grønland på ski og han hadde med Fram-ekspedisjonen bevist for verden at havstrømmene kunne føre et skip tvers over polhavet.
37-åringen hadde satt Norge på kartet som polarnasjon og var selv blitt verdenskjent.

Han trengte et sted å trekke seg tilbake, han trengte plass til sine etter hvert fem barn, og et sted til å ta i mot sine mange besøkende.

– Han var nok preget av USA der alle hele tiden skulle fortelle hvor flott han var. Egentlig var han ganske sky av seg og hadde innimellom bare behov for å forsvinne, forteller Ivar M. Liseter, som kanskje er like mye hushistoriker som IT-leder, hans formelle funksjon her i stenborgen hvor Norges nasjonalhelt i 30 år kunne søke tilflukt, og der Nansens virke lever videre gjennom forskningsstiftelsen Fridtjof Nansens Institutt.

Se bildeserien her!

Nansen utlyste en arkitektkonkurranse for å skape drømmefestningen han hadde i tankene på slutten av 1800-tallet.

Men polfareren, vitenskapsmannen, diplomaten og fredsprisvinneren ble aldri fornøyd med noen av de ti bidragene, og det ble til slutt han selv som avgjorde alt ned til minste detalj, med arkitektassistanse av vennen Hjalmar Welhaven. I 1901 sto Nansens borg ferdig i Lagåsen på Lysaker. Til nå hadde han og familien bodd i et tømmerhus i dragestil nærmere Lysaker stasjon – nå ønsket han seg «norsk borgstil i sten».

– Jeg ble veldig overrasket da jeg kom hit første gang. Jeg hadde alltid tenkt på Nansen som det norskeste av det norske. Jeg måtte sjekke dørklokken for å se om jeg hadde kommet riktig, ler Liseter.

For med Polhøgda tok Nansen med seg Europa til Lysaker, og et hus inspirert av engelske herskapshus – ispedd norsk soliditet. Fasaden gir assosiasjoner til italienske renessansebygg og villaens vinduer og tårn tilføyer middelaldersk romantikk.

Polarhistoriker Roland Huntford omtaler i sin bok «Mannen bak mytene» huset som «forvokst og heselig».

– Arkitekter mener at huset stilmessig sett kan beskrives som hummer og kanari. Men hva så, sier jeg. Dette er Nansens hus, smiler Liseter.

I Lagåsen var Fridtjof Nansen og kona – sangerinnen Eva Nansen – en del av et svært toneangivende nabolag. Den såkalte Lysakerkretsen, bestående av blant annet malerne Erik Werenskiold og Gerhard Munthe, delte sammen engasjementet for norsk selvstendighet, en prosess Nansen etter hvert fikk en svært sentral rolle i.

I stuen holdt Eva sine berømte huskonserter, i damesalongen kunne kvinnene trekke seg tilbake når mennene løste verdensproblemer, og i tårnværelset var det strengt forbudt for barna å forstyrre far i hans arbeid.

På den tiden var det en ung og utadvendt familie på Polhøgda, men fra 1907 endrer ting seg veldig, forteller Liseter.

For seks år etter innflytting dør Eva plutselig. Hennes død betyr en oppløsning av familien, der barna blir plassert hos slekt og venner. Polhøgda blir fra nå av først og fremst åsted for Nansens forskningsvirksomhet og diplomatiske virke – og et svært ensomt liv for Nansens kone nummer to, Sigrun Munthe, som han giftet seg med i 1919.

– Han mislyktes litt som ektemann og far og står vel ikke igjen som noe eksempel til etterfølgelse på akkurat det området, sier Liseter.

I dag er det kun tårnkontoret som står igjen slik Norges mest dekorerte borgere forlot det ved sin død i 1930.

Etter mange års forfall ble det igangsatt et massivt restaureringsprosjekt etter at Det Geografiske Selskap overtok bygningen på i 1948. De tre stuene i første etasje er pusset opp og har i dag samme stil som Nansen-familien hadde på begynnelsen av 1900-tallet – men det opprinnelige inventaret ble fordelt mellom familiemedlemmene da huset ble solgt. Liseter forteller om et moderne Polhøgda i Nansens ånd, med fokus på internasjonal miljø- og ressurspolitikk.

– Familien ønsket å beholde huset som et varig minne, men hadde selv ikke midler tid det. De satte tre kriterier for den videre virksomheten, og det ene var at dette ikke skulle være et museum, men et arbeidssted – med forskningsvirksomhet som sto Nansen nær.

2011 er for øvrig det store Nansen og Amundsen-året.

 

Kommentarer på Budstikka.no

Her kan du fritt komme med synspunkter og informasjon. Vi krever fullt navn. Da blir det mer interessant for andre å lese det du skriver. Trakassering, trusler, hatske meldinger eller reklame aksepteres ikke på Budstikka.no. Falske profiler utestenges. Vær saklig og vis respekt når du kommenterer.

Bli tilhenger av Budstikka på Facebook: