Hver syklist forkorter køen

Feiingen av gater og fortau er i full gang, til glede for alle Asker og Bærums syklister. Selv om gradestokken fremdeles kryper langt ned mot frysepunktet om morgenen, ligger alt til rette for at stadig flere velger sykkelen som transportmiddel til og fra jobben.

For den enkelte som kaster seg på tohjulingen er de positive effektene udiskutable. Foruten den helsemessige effekten man får av å bevege seg, slipper man også å sitte i de evinnelige køene inn og ut av Oslo i henholdsvis morgen- og ettermiddagsrushet. At flere velger bort bil og buss til fordel for sykkel er også egnet til å glede alle de som stadig foretrekker, eller av ulike årsaker er avhengig av bilen.

Hver eneste syklist betyr en bil mindre på veien eller litt mindre trengsel på tog og buss. Transportsystemet er så sprengt i vårt område at det ikke er mange bilene den ene eller andre veien som skal til for at trafikken flyter fritt eller i motsatt fall står bom fast. Forskere anslår at det dreier seg om pluss/minus 1.500 biler. Krysskonklusjonen er altså at jo flere som sykler, jo kortere blir bilkøen.

I så måte skulle man kanskje tro at myndighetene gjorde alt i sin makt for å tilrettelegge for syklistene og deres samfunnsnyttige oppdrag. Det er bare delvis sant. Rett nok er det bygget en god del nye sykkelveier i vårt distrikt, blant annet langs Bærumsveien, men fremdeles er det bokstavelig talt en god vei igjen å gå - for ikke å si sykle.

Syklistenes Landsforening, som i løpet av den første uken som eget lokallag i Asker og Bærum ble landets nest største i medlemstall, pekte i tirsdagens Budstikka at mange av de viktigste transportstrekningene lokalt kvalifiserer til å få merkelappen "Skrekk-strekninger". Verstingen er Griniveien, som syklistlederen Morten Kerr mener er en "katastrofe for syklister". Han mener flere av disse strekningene er så farlige å ferdes langs at mange dropper å sykle.

Statens vegvesen legger ikke skjul på at det hele dreier seg om penger. Som i alle sammenhenger er det her et spørsmål om prioriteringer. Vei og jernbane tar allerede mye av samferdselsmidlene. Men å utbedre sykkelveinettet er både lettere og raskere og krever mindre infrastrukturelle inngrep og midler. Her trengs ingen tunneler og planfrie kryss. Utbedring av sykkelveinettet er som høflighet: Koster lite og utretter mye.