Fisketur med Fredrik

- Bo på land igjen? I hus til fem millioner med 15x15-fliser på badet?

Tanken er tydeligvis like tiltrekkende som en kontorjobb fra ni til fire.

- Aldri! sier Fredrik Møller og drar på seg den venstre polsokken.

Isteden tørner han ut av køya klokka halv seks om morran, svelger en kaffekjeft, drar på seg varmedressen, hopper i ribbåten og gjør unna Vollen-Oslo på 13 minutter blank. I fiskehallen ytterst på Vippetangen bestiller han de råvarene som frister mest før han fyker tilbake igjen, til butikken sin, i Sandvika.

Bildeserie:

I dag kommer det til å ta litt lengre tid, for i dag skal han ha med seg passasjerer.

Det er glatt på brygganedenfor Café Oscar, midt i Vollen sentrum. Glatt og kaldt og mørkt. Pusten blir til hvite skyer av frostrøyk mens fotografen gråter, for her hadde hun forestilt seg de mest maleriske motiver av fiskehandleren og fiskeskøyta hans, med hvitmalte Vollen-hus i bakgrunnen, men så er det så mørkt at lysmåleren hennes ikke skjønner at den er pakket ut en gang.

Det er her på brygga han bor, fiskehandleren i Sandvika, om bord i krysseren "Mary". "En god, gammeldags fiskeskøyte", ville nok mange ha sagt. 68 fot furu på eik, bygd i 1954, til det eventyrlige størjefisket langs vestlandskysten fra 1920 til inn på 60-tallet.

- Nå er det nesten ingen som husker at det eksisterte lenger. Hvorfor det forsvant? Det var vel overfiske, da.

Fredrik hadde lett lenge før han og "Mary" fant hverandre, for to år siden.

- Over hele verden, faktisk. Jeg dro til og med til Seattle, for å bese en båt jeg visste at jeg ikke hadde råd til. Jeg måtte bare se den.

Se også: Budstikkas nye Sandvika-sider

Isteden ble det "Mary", kjøpt av Kristian Erntzen, som hadde gjort en formidabel innsats for å bygge den gamle skøyta om fra fraktebåt til helårshjem. Likevel, hun er slett ikke ferdig, påstår Fredrik og viser villig omkring i sin ringe bolig. Skjønt, ring og ring, fru Blom. På flatskjermen holder Barack Obama sin seierstale og på kahyttsveggen noterer vi et bilde av Jens Johannessen?

- Jens er fast kunde hos meg og naturalhusholdningen er ikke helt død ennå. Så enkelt er det, sier båtboeren.

Maskinrommet viser han heller frem, for det er så striglet og nypusset at han kan kaste fortøyningene og sette til havs presis når han vil. Siste nyervervelse er lystbåtmarkedets største anlegg for å gjøre sjøvann om til drikkevann og neste prosjekt er å bygge om det meste av oppholdsrommene under dekk.

- Furuhelvetet skal ut! sier Fredrik.

Fordi det ikke var slik det så ut i slike båter, opprinnelig. Ubehandlet furupanel alle vegne.

Til å begynne med bodde han og "Mary" på Aker Brygge, men det var et slags helvete det også.

- Da folk fikk høre at jeg hadde slått meg til der, ble det ikke mangel på besøk, kan du si. Full fest og tut og kjør hver kveld. Det var ikke mulig å fortsette å leve sånn!

Ikke for en som skal opp klokka seks om morran og jobbe til åtte om kvelden, for slik holder han på.

Vi må av sted.

- På med redningsvestene, kommanderer Fredrik og klatrer først over rekka og ned i ribben. Motoren våkner villig til liv, murrer fornøyd mens tampene løsnes og så glir vi sakte fra kai, til vi er "utaskjærs". Dermed er det brått slutt på freden. 260 hester i hekken får "full pinne", så er vi i plan og så ligger fartsloggen plutselig og vipper mellom 30 og 35 knop uten at det gjør det skapte grann. Havet er flatt som et speil og over Nesoddlandet har Den store kobbersmeden begynt å fyre opp i ovnen sin og det kan trengs, for det er ikke påtrengende hett her ute.

Før vi har fått sagt "fiskehandler Fredrik" har vi passert Bjerkøya, mens Toveløkta blinker rødt og forlatt på skjæret sitt, slik den har gjort siden Tove Bye sørget for å få satt den opp, slik at Erik og "Prøven" skulle finne trygt hjem igjen fra sine seilaser, "østafor Son, which is far from the moon", selv da synet til landshøvdingen begynte å svikte.

- Hva jeg er? Lasaron er en fin tittel. Noen kaller det vagabond, men jeg liker lasaron bedre, sier Fredrik.

Yngstebarnet til Maiann Møller og Harald Andersen var liksom ikke helt som de to andre.

- Yngst, annerledes og rampete, flirer han.

Broren hans er blitt datamann og søsteren hans har hendene fulle med å være nybakt mor for tiden. Kanskje han ligner mer på morfar, Per Møller, mannen som oppfant nødpeilesenderen.

- Han var litt av en type. "Vår Herre ville ikke ha ham og djevelen turde ikke ta ham", sa de om han nordpå.

Men mot barnebarnet sitt var han varm og omsorgsfull og det var godt, for livet til lille Fredrik var ikke like greit hele tiden. Foreldrene skilte lag da han var 15. Det var ingen god opplevelse. Enden på visa ble at han ikke fullførte ungdomsskolen en gang.

Hei sann, her kommer Nesoddferga ut av mørket, i evig skytteltrafikk mellom Tangen og Aker Brygge. Fredrik slår stopp i maskinen mens vi tar oss over de krappeste kjølvannsbølgene. Mørket er forresten ikke like tett lenger, så fotografen griper optimistisk til våpen og foreviger "Bamse Brakar" i silhuett mot aurora, morgenrøden, over Ekebergåsen. Munch hadde kost seg nå, i dette lyset.

- Jeg sluttet etter åttende klasse. Utdannelse er overvurdert. Isteden har jeg jobbet, reist, levd og lært. Da jeg var 15 tjente jeg 10.000 i måneden. Solgte jordbær og grønnsaker og bakt potet fra vogn sammen med Roar Haugen. Fire vogner hadde vi. Roar var en kreativ søring som hadde slått seg ned i Tromsø, en uortodoks mann og en viktig mann i livet mitt. Han ble reservefaren min. "Gudfar & sønn" kalte vi oss. Det var han som lærte meg å reise.

Seks måneder i året! Første turen gikk til Gran Canaria. Der skulle han møte Roar, som skulle ha med penger til ham, men ingen Roar kom, før to dager senere.

- Det ble to dager uten mat, men jeg overlevde! Det var en interessant erfaring. Da han kom hadde han ikke penger med likevel, så vi måtte tjene dem, der og da.

Det gikk jammen helt greit det også.

- Så da jeg dro av gårde året etter tok jeg ikke med meg ei krone. Jeg viste jo at det var flust med penger der jeg skulle!

Og slik fortsatte han å reise, i flere år, alene, eller sammen med Haugen.

Så inntraff tragedien,da de var i Thailand. Haugen døde, brått og plutselig, der og da, og livet til Fredrik raknet en gang til.

- Da hadde jeg det virkelig vanskelig et par år. Ordentlig trøbbel. Livet har vært sånn. Varmt - kaldt, på - av, hele tida Jeg har både spist ved kongens bord og stått og tigga utenfor tjenerinngangen, for å si det sånn.

Spist gedigne gourmetmåltider hos Paul Bocuse i Frankrike og gått uten mat i det hele tatt, fordi han har vært skvær blakk i perioder.

- Hva det har gjort med meg? Gitt meg power. Livsvilje. Livssyn? Det må andre snakke om, som holder seg med sånt. Jeg bare er, jeg. En som overlever.

Så er vi fremme. Fortøyer i to digre bildekk som gjør nytten som fendere og klatrer opp på kaia.

- I dag skal jeg nesten ikke ha noen ting, sier Fredrik og går foran innover brygga, inn i Fiskehallen, helt innerst, der Magne Paulsen holder til.

Magne fra Son, som har jobbet med fisk i 19 år nå. For ni år siden kjøpte han Fiskecentralen, og ble den ene av bare fire grossister som er igjen i Oslo Fiskehall AL.

- En gang var vi 38, en i hver eneste "celle" i hele bygningen. Oftest leverte de bare et fiskeslag hver, mimrer Magne.

Selv sender han fra seg mellom 100 og 140 tonn fisk i måneden, og neste år blir det altså både 20-og tiårsjubileum.

- Det blir vel lys på fiskekaka den dagen?

- Kanskje det? Vi må i alle fall feire. Klart det. Torsk? Lange? Brosme? lokker han og løfter lokket av kasse etter kasse med ferske fristelser.

- Nei takk, jeg får bare kjeft av de andre i butikken, jeg kjøpte jo rikelig i går, sier Fredrik.

Dessuten skal han kjøpe mer i morra. Mye mer.

- Torsdag er den store handledagen for oss. Det er da vi starter oppkjøringen til helga. Folk kjøper mest fisk når det nærmer seg helg. Men hei sann, hva har vi her? Vintermakrell! Den kan jeg tenke meg, altså! Jeg må ha en kasse. Vintermakrell er strålende mat, nei, nei, ikke stekt! Det finnes ikke finere fisk å lage sashimi av. Og hva er dette?!? Dypvannstorsk! Den beste torsken som finnes!

- Kanskje den beste fisken som finnes, sier Magne med andakt i røsten.

Fordi den går og beiter gress og skalldyr i dypet.

- Se her, det røsser reker når du åpner den. Derfor smaker den pinedød skalldyr også, på sitt aller beste, sier Fredrik.

- Og hva er dette?!? Ukokte, ferske reker. Det er godt det! Vi spiser i det hele tatt altfor lite rå fisk her i landet.

Det ble en pall av det like vel, gitt. 10-12 kasser. Makrell, torsk, laks, blåskjell og hummer, en bærepose rå reker og jammen sneik det seg med en breiflabb også.

- En kanonfin breiflabb, gliser Fredrik.

Han gliser litt, Magne og.

- Det er morsomt med kunder som Fredrik. Som kan fisk og vet hva de vil ha og er like store i kjeften som meg sjøl, sier han og serverer kaffe i hvite isoporkrus. Men ikke til Fredrik, for han vet at Fredrik har en kresen gane som ikke drikker hvilken kaffe som helst.

- Vi har en fin tone, omtrent som et gammelt ektepar. Jeg vet hvordan Fredrik tenker. Det girer meg opp til å jobbe enda hardere mot leverandørene mine, for å skaffe det han vil ha.

Men noen favorittfisk vil ingen av dem peke ut.

- Fisk, rett og slett. Det er svaret! Minimum tre ganger i uka og ofte hver dag, sier de i kor.

- Hva som er best handler like mye om vaner som om smak. Mens fine bergensfruer ikke kan få noe bedre en rrrrødtorrrsk kaster nordlendingene med et foraktfylt snøft den samme fisken til havs igjen, under navnet taregjedd. På Shetland og Orknøyene spiser de røykt hyse til frokost og i Lisboa kan de ikke tenke seg en lunsj uten grillede sardiner, sier Fredrik.

Selv spiser han altså gjerne fisken rå, kanskje frest lett i panne, ofte uten tilbehør i det hele tatt, fordi råvarene er så gode at de klarer seg i lange baner.

- Jeg er glad i det rene og enkle, sier han.

- Julaften da?

- Da blir det pinnekjøtt, sier Magne.

- Da sover jeg, sier Fredrik.

For han holder åpentda også, så lenge at han som regel slukner som et utblåst lys når klokka passerer åtte om kvelden.

Så er vi plutselig ferdige.Mørket har lettet så mye at fotografen ser adskillig lysere på livet. For dorgefart siger vi fra kai igjen, så både Akershus og Oslo rådhus kan foreviges uten fare for hverken det ene eller det andre. På Bygdøy strekker Quislings ørnerede hals over både hus og trær og følger oss på ferden forbi Herbern og Dyna fyr. Brått skjærer vi inn mellom Snarøya og Oustøya, isen har allerede lagt seg her inne, men ikke tykkere enn at det går fint. Dessuten har noen vært her allerede, og brutt opp råk. Ingen grunn til å skrubbe mens vi runder Kjeholmen til babord og Kalvøya til styrbord og står opp Sandvikselva, helt til Løkketangen, før vi fortøyer og går på land.

Fredrik var bare 18da han kom flyttende sørover, fra Tromsø. Fortsatte å leve som han hadde gjort, jobbet i seks måneder og reiste like lenge, så langt pengene rakk. Salgsvogner ble løsningen, sørpå også.

- Fisk og skalldyr. Piggvar, sjøtunge og hummer. Det må ha vært den vogna som solgte mest skalldyr i landet, tror han bestemt.

I Oslo, Asker og Bærum, helt opp til Sollihøgda.

- Det var der oppe jeg traff Olav Thon. Han bor jo der, og ble fast kunde. Han fikk meg til å tro på meg sjøl. Når en sånn person bruker tida si på deg, gjør det noe med selvfølelsen din. Han ga meg bekreftelse på at jeg kunne noe. At jeg var noe. Det ble et viktig vendepunkt i livet mitt. Jeg kunne ingen ting om fisk da jeg kom nordfra. Fiskekunnskap er ikke medfødt fordi om du snakker torskedialekta, skjønner du. De fleste nordlendinger kan ingen ting om fisk, noen kan noe om tørking og frysing, men Nord-Norge er først og fremst en råvareleverandør. Alt jeg kan om fisk kan jeg takke fiskehandlerne i Oslo for.

For ni år siden ble han en av dem selv, da han overtok butikken i Sandvika.

- Jeg fikk den. Betalte ikke en krone! Jeg overtok et konkursbo som var så lite verd at jeg burde ha fått betaling for å overta. De fire siste eierne her gikk konkurs, alle sammen!

Det første han gjorde var å hive ut alle gamle plakater om tilbud så billige at det ikke var mulig å tjene en krone på dem. Her skulle det satses på kvalitet og kvalitet koster.

- Dersom maksimal fortjeneste var målet er fiskebransjen den mest idiotiske jeg kunne ha satset på. Dette er den butikkbransjen med de største investeringene og minst fortjeneste. Nå har jeg akkurat betalt en regning på 270.000 kroner. Du får en hel klesbutikk for den prisen, men vet du hva jeg fikk for pengene? Fire fiskevekter og to kassaapparat. Selvfølgelig kunne jeg ha kjøpt billigere vekter, men de går i stykker. Disse varer i alle evighet, amen. Jeg vil ha topp kvalitet, både på utstyret og varene mine. Det blir garantert ikke bygd flere slike butikker som denne her i landet, og hvis ikke folk bruker oss, forsvinner vi også.

Det andre han gjorde var å kaste ut de kundene som ikke ville være med på ferden.

- Bokstavelig talt. Jeg tok dem i armen og viste dem døra. Mellom 40 og 50 sure, sære, gamle kunder som tror at fiskehandel er det samme som å selge kneip til enfemognitti på REMA.

Heldigvis har han fått mange nye, som skjønner og er villig til å betale det han må ha for å få det til å gå rundt. Dessuten er de flinke til å gi tilbakemeldinger om at de setter pris på det han har gjort.

- Det er helt avgjørende for at jeg holder på med dette og orker å fortsette! Hvem kundene er? Alt fra Range-Rover-adelen til pensjonister med mye mindre lommebok. Folk som er genuint opptatt av god mat. Vi har også seifilet, men vi har god seifilet. Vi har også sprengt torsk. Vanligvis er den av fisk som ikke er salgbar fersk, men vi lager sprengt torsk selv, av førsteklasses råvarer. Og fiskemat av alle slag. Og røykefisk fra egen ovn. Da må det koste litt mer.

Lønninger skal han også betale, til et personale som vet hva de holder på med. Jon Steen legger for eksempel opp fiskedisken så lekkert og appetittvekkende at det er til å bli rørt av. 50 forskjellige slag har de hatt inne på en gang.

- Og en gang la vi ei kveite på 164 kilo i disken, hoier Fredrik begeistret.

- Men den største vi har hatt i butikken veide 234!

Ole Harry Hansenhar overlevd fire drivere før Fredrik og har lagd fiskemat i 20 år nå. Det er mange år siden han sluttet å bruke mål og vekt når han blander nye ladninger av "Norges beste fiskekaker". Lien Au fra Vietnam har vært i butikken i fem år og er ifølge Fredrik et naturtalent, mens Gregory Paul kommer rett fra syv år som restaurantsjef hos Bagatelle himself, Eyvind Hellstrøm.

Så det koster å være kar, men det ordner seg nok, for nå er det snart jul!

- Hele året er delt opp i sesonger, avhengig av hva slags fisk som fiskes hvor og når, men jula er selve høysesongen. På 14 dager selger vi mer enn på to måneder ellers i året, lutefisk, kveite og torsk, nikker Fredrik.

Jon er ferdig med fiskedisken, Lien med fiskematdisken og Gregory har striglet aller siste påfunn, en egen disk med kjøttvarer og oster fra øverste hylle. Det er på tide å åpne. Klokka er jo snart ni. De første kundene skraper allerede optimistisk på døra. n

Publisert mandag 01. desember 2008 kl. 10:42.
Sist oppdatert mandag 01. desember 2008 kl. 10:42.