Verdens herlige undergang

Utgangspunktet er selvsagt Maya-kalenderen som slutter i 2012. Det mener enkelte også betyr full stopp for verden. Punktum finale. Men det finnes et håp, en utvalgt Rud-elev som kan redde oss fra å gå til grunne. Og det er hans ferd for å berge menneskeheten og resten av moroa vi får bli med på.

Og dette temaet holder årets Rud-revy seg godt og trofast til gjennom hele forestillingen. Med andre ord kravet til helhet og rød tråd oppfylles hundre prosent.

Kunne vært mer band

Bandet imponerte, sakene ble solid levert over hele fjøla. Men det kunne fått slippe noe mer til, musikerne hadde fortjent det. Det ble også stort sett satset på et enkelt scenerom. Ikke prangende kulisser og flust med effekter.

Se bildeserien fra Rudrevyen 2012

Undertegnede har stor sans for det enkle, da det ofte handler om å rendyrke noe som er bra. Og er det bra er det jo flott. Noe det ofte var i årets revy, om enn ikke hele tiden. Så man hadde tjent på å bruke litt mer effekter. Ellers hviler veldig mye på skuespillerne.

Store prestasjoner

Flere av skuespillerne imponerte, men det var variasjon, og noen traff ikke alltid helt med spillet sitt. Men som sagt enkelte var utrolig flinke. De leverte figurer til å tro på, og bedre kan det ikke gjøres.

Stort sett var tekstmaterialet av høy kvalitet. Lett å presentere det var det heller ikke alltid, da det i noen sekvenser var flust som skulle sies i et forrykende tempo. Skuespillerne klarte det kun med små skjønnhetspletter.

Tisseangst

Det aller beste ved denne revyen var sangprestasjonene. I særdeleshet under nummeret Tisseangst. Settingen er enkel som god revy skal være, en kar stiller seg opp ved pissoaret, og inn kommer dresskledde herrer som synger om hans problemer med å få til det han er der for å gjøre med dem til stede.

Video: Premiere på Rudrevyen

Video: "Bestevennene" på Rudrevyen

Og denne kombinasjonen av det grovkornede enkle og den sarte vakre sangen, gjør bare dette nummeret stort. Egentlig var det alene verd hele revybilletten.

Forestillingen herjet også med kjente og aktuelle skikkelser som seg hør og bør. Sjakkmesteren Magnus Carlsen tok de for seg rått og brutalt. Det gikk også hardt ut over Siv Jensen.

Innslaget med poteten og gulroten ingen lenger vil ha i disse anti-karbo-slanketider var sjarmerende. Og alt med snert i tekst og spill.

Danserne fikk ikke slippe så mye til, og kunne vel fått det. Forestillingen hadde en stram og effektiv regi stort sett, men enkelte nummer kunne vært kuttet en smule. Det var også en del sketsj-med-bord-og-stoler. Det er ofte farlig farvann å seile ut i, da det kan bli ganske så statisk og kjedelig fordi det låser aktørene fast i scenerommet.

Slik gikk det stort sett ikke her, men likevel kunne man med fordel kuttet ut bord og stoler ved flere anledninger. Artige tekster reddet flere av numrene, men enda mer bevegelse på scenen hadde gitt forestillingen mer driv.

Anmeldt av Eyvind Sverre Menne